Tysk topphemmelig ubåt-lytteanlegg
KHA Narvik og Stützpunkt Baröy
NORGE - HELT AVGJØRENDE I SJØSTRIDEN MOT DE TRANSATLANTISKE FORBINDELSENE
Oppdatert 5.januar 2020
Bogen og Sør-Skjomen utgjorde sammen med Narvik en svært viktig marinebase for tyskerne. Herfra ble de tyske sjømilitære operasjonene mot de allierte ishavskonvoiene ledet, ubåtene hadde sin hjemmehavn og flere av de største kampfartøyene lå i perioder til ankers eller ble reparert her. Kampfartøyene utgjorde en trussel mot de allierte ishavskonvoiene og bandt store ressurser for Royal Navy. Selv om de stadig sjeldnere gikk til sjøs, var den blotte tilstedeværelsen en trussel i seg selv. Dette geografiske triangelet, fasilitetene og aktiviteten, var derfor avgjørende å beskytte.
Som del av forsvaret bygde tyskerne akustiske lytteanlegg for å detektere fiendtlige allierte mini-ubåter som forsøkte å infiltrere inn i området. Det første var på plass allerede i 1941 og i 1944 ble det flyttet til Barøy, muligvis som ledd i at også flere tilførte kystbatterier resulterte i en mer fremskutt gruppering.
Norge var et viktig område for Kriegsmarine, ikke minst etter 1941 da det ble særdeles vanskelig å operere de større og symboltunge overflate kampfartøyene i Atlanterhavet ut fra Sentral-Europa. Tilstedeværelsen av de tyske krysserne og slagskipene bandt store britiske flåtestyrker og operativ innsats, også når de de lå i havn.
Ubåtene var det viktigste tyske strategiske våpenet, spesielt for å isolere og tvinge Storbritannia i kne. Men våren 1943 var i realiteten «Slaget om Atlanteren» over. Fra da kom også ubåtene på defensiven, men de forble en reell trussel helt frem til kapitulasjonen. Etter den allierte landgangen i Frankrike i juni 1944, ble store deler av ubåtvåpenet overførte til Norge og det ble opprettet en egen ubåtflotilje i Bogen (Dybvig, Korsnes, 2018).
De allierte operasjonene mot Norge var i all hovedsak rettet mot Kriegsmarine, med utallige angrep på tysk skipstrafikk langs kysten, ubåtene og de større kampfartøyene som hadde base her. Christopher Mann (2012) understreker art dersom den tyske operasjonsfriheten hadde bortfalt, ville det alvorlig svekket Kriegsmarine og ubåtvåpenets bidrag til den overordnede tyske krigføringen. Derfor var Norge og de tyske marinebasene i Oslo, Kristiansand, Bergen, Trondheim og Narvik, betydningsfulle og viktige å beskytte.
Kartet viser de tre områdene som omtales spesielt i denne artikkelen; Skarstad, Russvik
– og ikke minst Lanosneset på Barøya i Ballangen
«KRIEGSMARINE STÜTZPUNKT BOGENBUCHT» – EN SÆRDELES VIKTIG MARINEBASE
Oppdatert 6.januar 2020
I Bogen anla tyskerne en komplett og stor marinebase som fikk økende betydning utover i krigen. Her var anlagt kaianlegg, flere større verksteder og verkstedskip, en flytedokk og en tørrdokk for reparasjon og vedlikehold av ubåter og kampfartøyer. Utallige lagre og forsyningsanlegg for å etterforsyning fartøyene med ammunisjon, brennstoff, proviant og andre klasser forsyninger, samt fasiliteter for idrett og rekreasjon for mannskapene etter endt tokt, både ombord i støttefartøy og på land. Videre, stab og kommunikasjonsutstyr for å lede de maritime operasjonene i Nord-Atlanteren – og spesielt angrepene mot den allierte transatlantiske forbindelse med forsyninger over Nordishavet til Sovjetunionen. Fra Narvik havn hadde tyskerne full radiodekning mot de aktuelle operasjonsområdene i Nord-Atlanteren og Nordishavet.
Bogen i Evenes var en av tyskernes viktigste baser, men det er nesten glemt (Museum Nord, 1943)
Admiral Nordmeer var den operative kommandoen som lå mellom den høyere flåtekommandoen i Kiel i Tyskland og den tyske marinekampgruppa i Nord–Norge. I mai 1942 ble kommandoen overført fra Kirkenes til Narvik. De tyske ubåtene var underlagt Admiral Nordmeer. 18.januar 1943 ble kommandostrukturen endret og en egen ubåtkommando så dagens lys – Führer der Unterseeboote (FdU) Norwegen – med Narvik som hovedbase (Lexicon-der-wehrmacht.de).
Etter den allierte invasjonen av Frankrike skjedde en voldsom overføring av ubåter og ubåtkommandoen FdU West ble flyttet derfra til Bergen. Antallet ubåter i Norge ble nær doblet. Ubåtkommandoen i Narvik ble da omdøpt til FdU Nordmeer. Ubåtene tilhørende FdU West var underlagt Befehlshaber de Unterseeboote (BdU) i Berlin og først helt mot slutten av krigen ble kommandomyndigheten overført til Bergen. FdU Nordmeer derimot, hadde hele tiden kommandoen over ubåtene når de opererte i nord.
Terboven besøker Narvik og ubåtmannskapene der under sin reise i Nord-Norge sommeren 1942 (Riksarkivet, RAFA-3309)
Det tyske statsfartøyet, yachten «Aviso Grille», var en statsgave til Hitler og representasjonsskip frem til krigsutbruddet. Fra 6.oktober 1942 til våren 1944 lå hun i Narvik som flaggskip for Admiral Nordmeer (Fremover, 2014). Fra januar 1943 tjente hun i tillegg som hovedkvarter for FdU Norweegen.
Bergen og Trondheim ble tidlig hjemmebase for egne ubåtflotiljer, henholdsvis 11.flotilje fra 1942 og 13. flotilje fra 1943. Først i desember 1944 fikk Narvik en egen flotilje med seks ubåter – 14.ubåtflotilje med Korvettenkapitän Helmut Möhlmann som flotiljesjef.
Den tunge krysseren Admirtal Scheer i Bogen juni 1942 (Museum (@Germankriegsmarine)
Flere av de store tyske kampfartøyene lå i perioder oppankret i Bogen – både slagkrysseren Scharnhorst, den tunge krysseren Admiral Hipper (søsterskip til Blütcher), krysseren Admiral Scheer og slagskipet Tirpitz. Tirpitz var det største slagskipet i Kriegsmarine og fikk betydelig oppmerksomhet fra britene. Hun lå i Bogen ved tre anledninger; første gang 9. mars 1942, andre gang juli-oktober 1942 for reparasjoner etter et ubåtangrep og siste gang i mars 1943 (Jacobsen, 2001, Williamson, 2003).
Skipsverftet og tørrdokka på første bildet. Flytedokken på det andre. Dokka ble slept fra Hanover til Bogen (Kleven, 2006)
Aktiviteten i Bogen under krigen la grunnlag for næringsvirksomhet og verfts relatert industri i etterkrigstiden. Da krigen sluttet var flytedokken på plass og tørrdokken nærmest ferdigstilt. Skipsverftet var etter datidens standard oppdatert og moderne. Men, kommunen lyktes ikke å skaffe tilstrekkelig kapital. Dermed ble flytedokken solgt til Moss verft og dokk og tørrdokken til Kristiania spigerverk (Kleven, 2006).
Bildet viser en en britisk X-craft miniubåt som trener i Skottland sommeren 1942 (NavyNwes.co.uk)
De seks miniubåtene som angrep Tirpitz i OP Source i Kåfjord september 1943 tilhørte klassen C`X5. X-5 ble bygd på verftet Vickers Armstrong i Barrow-in-Furness, England. Deplasementet var 30 tonn neddykket og lengden 51 fot. På overflaten ble X-5 drevet av en 40hk firesylindret Gardner diselmotor, noe som gav en maksimal fart på 6,5 knop og 500nm rekkevidde. Neddykket ble de drevet av en Keith Blackmann elektrisk motor med inntil 30 hk. Batteriene til denne ble ladet av dieselmotoren under seilas i overflatestilling. Neddykket var maksimal hastighet 5,5 knop og rekkevidden knappe 80nm. Ubåtene ble testet ned til 300 fot. Bevæpningen bestod av to avtagbare ladninger på 995kg Amatol som var festet på hver side av skroget.
TRUSSELEN FRA UBÅTER - SPESIELT BRITISKE MINI-UBÅTER
Oppdatert 6.januar 2020
Fra slutten av 1942 forsøkte den britiske marinen gjentatte ganger å trenge gjennom det tyske havneforsvaret i Norge med mini-ubåter. Ikke alle forsøkene lyktes, men det var tilstrekkelig til at trusselen måtte tas mer på alvor.
Det begynte det med det mislykkede angrepet mot slagskipet Tirpitz i Trondheimsfjorden i oktober 1942 med den bemannede britiske «torpedofarkosten» Chariot. Dette ble etterfulgt av et delvis vellykket angrep med den berømte X-Craft typen i Kåfjorden i Alta i september 1943 (OP Source), samt en feilslått inntrenging på Bergen-havn i november 1943 (Zaloga, 2009, Chesneau, 2009, Williamson, 2003).
Frem til da hadde de tyske mottiltakene i hovedsak vært anti-ubåt nett, flottør-rekker og tømmerlenser for å skjerme fartøyene og havneinnløpene, noe som nå viste seg utilstrekkelig. Den tyske marinen begynte derfor å se etter taktikker for først å detektere mini-ubåter og dernest å kunne ta dem ut.
SYSTEMER FOR DETEKSJON AV UBÅTER
Oppdatert 5.januar 2020
Opp gjennom årene har det blitt utviklet utallige metoder for å lokalisere undervannsbåter. Foruten den hevdvunne «klassikeren» visuell observasjon (Eye Ball mark 1), så inkluderer de radar (overflate), ASDIC eller sonar, varmesignatur, analyse av eksos, sjøløver, pelikaner – og viktigst – i hvert fall for denne artikkelen – akustikk (lyd) og magnetisme (influens).
Royal Navy hadde allerede under 1.verdenskrig tatt i bruk lyttesystemer for havnebeskyttelse og tidlig i 2.verdenskrig fulgte US Navy etter. Disse lyttesystemene var sløyfer av strømførende kabler lagt på sjøbunnen for å detektere endringer i magnetisk influens eller sette opp magnetfelt i passerende båter, som så igjen kunne detekteres. I motsetning til Royal Navy og US Navy valgte tyskerne å satse på akustiske sensorer. Først i 1945 hadde tyskerne et elektromagnetisk system under utvikling. De tyske akustisk lyttesystemene bestod av en lyttestasjon med passive akustiske hydrofoner på bunnen, gjerne to til tre, slik at lydkilden kunne trianguleres og derpå angripes av overflatefartøy, landbaserte rakettkastere og fly.
Når det gjelder de amerikanske og britiske influens-systemene har Dr Richard Walding en omfattende hjemmeside som på en meget god måte beskriver systemets konstruksjon og virkemåte, samt hvor de ble utplassert (se bibliografi).
Teknologien ble utviklet av Admiralty Experimental Station i Skottland fra 1915, senere ved ved AES Parkeston Quay i England og først utprøvd mot slutten av 1.verdenskrig. I UK ble systemet kalt «Indicator Loop», mens i USA ble det kjent som «Loop Receiving Stations» (Walding, 2006, 2009, Derencin). Ved inngangen til 1942 hadde USA adaptert teknologien til eget behov og bruk. Utviklingen i USA foregikk ved marinens forskningsstasjon i Woods Hole.
De ble utplassert med suksess under 2.verdenskrig i britiske hjemmehavner og i tidligere britiske kolonier med selvstyre («The Dominions») – Australia, Canada, New Zealand, Sør-Afrika, Kenya, Ceylon og Penang, samt allierte havner som Island, Holland og Dardanellene. Totalt i 35 ulike havner. I USA ble systemet satt opp på ti ulike steder, primært på østkysten (Walding, 2006, 2009).
Metoden bygger på arbeidene til forskeren Thomas Faraday fra 1800-tallet og utnytter magnetisme ved at lange stasjonære strekk av kabler blir lagt på bunnen i sammenkoplede sløyfer. Når en magnet (les ubåt eller skip) passerer over induseres en strøm som kan detekteres. Selv når et fartøy er avmagnetisert (degaussing) er det fortsatt tilstrekkelig magnetisme igjen til å produsere en svak strøm. Dette blir litt som en spole og magnet som beveges – for dem som husker det fra fysikktimene. Sløyfene var normalt 5000yds (4572m) lang og med to 200yds (183m) brede felt på hver side av en kontrollkabel i senter. Denne var strukket til en kontrollstasjon på land. Her ble variasjonene i spenning fortløpende skrevet ut på papir i form av en kurve (Walding, 2006, 2009).
Dersom en sløyfe indikerte tilstedeværelse av et fartøy kontrollerte man visuelt for overflatefartøy. I fravær av dette måtte det være en fiendtlig ubåt, da en egen ubåt alltid ville gått til havn overflatestilling. Dernest ble ubåten angrepet av fartøy med synkeminer eller anti-ubåt raketter. I mange tilfeller var sløyfene samlokalisert med kontrollerbare minefelt – og dermed kunne nærmeste mine manuelt detoneres for å uskadeliggjøre ubåten (Walding, 2006, 2009).
Det tyske utviklingsarbeidet foregikk på Deutsche Seewarte Institute i Hamburg og senere i Friedrichroda. Avhør av offiserer fra den tyske admiralstaben avdekket at magnetisk deteksjon av fartøy kun var forsøkt eksperimentelt og aldri ble tatt i operativ bruk. Statusen på arbeidet ved krigens slutt er beskrevet i en egen alliert etterretningsrapport (Eval. Rep No 188, 1945);
«For havnebeskyttelse ble en enkel spole benyttet for å detektere magnetisme fra ethvert fartøy som nærmet seg. Spolen var omtrent 15×7 meter i størrelse og bestod av 20 kveiler av koppertråd, 25cm2 i diameter. Da man begynte å avmagnetisere skip (degaussing) for å beskytte mot magnetiske miner ble teknikken ubrukelig til havneforsvar. For havnebeskyttelse ble det lagt til en ekstra spole med inntil 400A likestrøm som kunne indusere ethvert passerende fartøy. Noe som gjorde at fartøyet kunne detekteres av mottaker-spolen»
Den tyske beslutningen om å ikke bruke influenssystemer skyldes sannsynligvis Kriegsmarines allerede utstrakte bruk og tillit til undervanns lytteutstyr og ekko-avstandssystemer. Men, i et havnemiljø opptrer normalt kombinasjoner av bakgrunnsstøy, termiske-gradienter, variasjon i saltgehalt, tetthet og luftbobler som er ugunstig for akustiske systemer. Den allierte rapporten vurderer at den tyske avhengigheten av akustiske innretninger bidro mye til at de ikke oppdaget skipsraid eller inntrengende ubåter i norske og franske havner (SAEB vol 7, 1945).
Lyttestasjonen KHA Flekkeröy på Torsteinsneset i Kristiansand kommune (Christiansen, 2017). Utformingen er nærmest identisk med den fra KHA Oksøy, og er antakelig også representativ for stasjonen på Barøy.
DE TYSKE AKUSTISKE LYTTESYSTEMENE
Oppdatert 6.januar 2020
To ulike systemer ble produsert og sameksisterte; ett av Atlas Werke AG kalt KUG 6 og ett av Elektroakustic AG benevnt Küstenhorchanlage (KHA). Begge ble vurdert til å ha samme ytelse og opererte etter de samme tekniske prinsipper. Ulikheten bestod i at «lyttehodet» i KUG 6 hadde 14 bevegelige hydrofonspoler (mottakere), mens KHA hadde 24 krystallmikrofoner eller bevegelige hydrofonspoler. Delene for å fange opp lyd var interoperable mellom de to systemene og selve avlesningsutstyret var identisk.
I ulike kilder benyttes gjennomgående Küstenhorchanlage (KHA). Hvorvidt KHA benyttes for å betegne kun det ene systemet eller om det endte som en fellesbetegnelse for denne typen anlegg er usikkert. Det sistnevnte er mer sannsynlig. Det er derfor ikke entydig hvilket av de to typene som ble satt opp i innløpet til Ofotfjorden. Rapporten til den allierte evalueringskommisjonen (SAEB vol 7, 1944) tar kun for seg Küstenhorchanlage, så det er dette som beskrives i det etterfølgende.
Et Küstenhorchanlage akustisk lyttesystem bestod av ett til tre undervanns-lyttehoder (sensoren), en kompensator, strømforsyning og en dynamoenhet. Selv om hovedformålet var deteksjon av ubåter ble systemet også benyttet til å verifisere kontakter rapportert fra andre kilder. Det var døgndrift og anlegget var normal bemannet av ett befal og åtte mannskaper.
Lyden som ble fanget opp fra lyttehodene ble ledet til lyttestasjonen på land. Utrustningen der kunne modulere signalet ved å kombinere de 24 hydrofonene, slik at man kunne bestemme retningen til hvor høyest amplitude på lydstyrken var og dermed peilingen til kontakten. Ved å veksle mellom lyttehodene kunne operatøren krysspeile og bestemme posisjonen til kontakten. Peilingene ble dernest konvertert til en geografisk posisjon, kurs og fart ved å plotte dem over tid på et lite kart med rutenett. Med kun ett lyttehode var en derfor avhengig av å tillate kontakten å bevege seg en viss tid, mens flere enn ett lyttehodet ville gi en hurtigere og sikrere posisjon. For å forsikre seg om at støyen ikke kom fra overflatekontakter, kunne hele farleden observeres fra lyttestasjonen og det var tilgjengelig optikk for observasjon og ta ut peiling. Målkoordinatene ble så rapportert inn til Sjøkommandanten – for Barøys del – Sjøkommandanten i Narvik. Her ble rapporteringen sammenstilt med andre kilder og nødvendige tiltak besluttet.
Ifølge den allierte rapporten var det åtte KHA på seks ulike steder i Norge ved krigens slutt. Ytterligere to lokasjoner ble ifølge rapporten ødelagt i Altafjord. Diskusjoner og referanser på ulike nettforumet som Kystfort.com indikere at antallet i Norge kan ha vært høyere enn åtte. Antall lyttehoder hvert sted er benevnt i parentes.
- Kristiansand: Oksøy (3) og Flekkerøy (1)
- Bergen: Korsnes (1) og Skjellanger (3)
- Trondheim: Agdenes (3)
- Narvik: Barøy (1)
- Tromsø: Grøtnes på Reinøy (3) og Ansnes i Malangen (3)
DE ULIKE BESTANDELENE - ILLUSTRERT VED OKSØY FYR, KRISTIANSAND
Oppdatert 6.januar 2020
Det etterfølgende er forsøkt skrevet med minst mulig teknisk sjargong og uten krav til stor elektroteknisk kunnskap. Jeg håper jeg har klart å fremstille virkemåten til systemet forståelig uten at forenklingen har forringer det tekniske.
Undersøkelseskommisjonen som utarbeidet rapporten baserte seg på befaring av anlegget på Oksøy fyr utenfor Kristiansand, slik at alle bildene og beskrivelsene er hentet derfra.
Lyttehodet. Selve lyttehodet var en sylindrisk kropp med en diameter på omkring 6ft (183cm). De 24 hydrofonene var montert rundt hele omkretsen og sees tydelig på fotografiet. Rett under dette sees en trykktett enhet med 24 en-tubers for-forsterkere, en til hver enkelt hydrofon. Spenning til for-forsterkeren ble tilført gjennom sjøkabelen.
Det hele var montert i en solid oktagonformet bæreramme med støtteben, slik at det stod stødig på sjøbunnen. Normaloppsettet var ett til tre lyttehoder. Disse ble plassert på 300-600 fots vanndybde og i forhold til hovedleden, slik at et fartøy ville blitt detektert av minst to lyttehoder.
Operatørposisjonen. Operatørkonsollen stod i selve lyttestasjonen og bestod av tre hoveddeler. En håndsveiv i senter for å variere den elektriske fasen i systemet og et head-set for å lytte på endring i lyden. Til venstre en hovedforsterker med kontroller for å justere volum og støyfilter og til høyre et panel for å velge, samt teste, hvert av lyttehodene.
Håndsveiven kontrollerte i realiteten et potensiometer som tillot operatøren å justere «peilingen» mot der han hørte «maksimal lyd». Ut-signalet fra forsterkeren hadde volumkontroll og var tilpasset øretelefonene. Videre hadde forsterkeren innebygd et high-pass filter som helt kunne fjerne uønskede subsoniske lyder som hydrofonene plukket opp. Det var fem default cut-off frekvenser; 200, 500, 1000, 3000 og 6000Hz, som ble valgt med brytere på panelet.
For å forklare hva disse frekvensene innebærer så er Hertz antall svingninger i lydbølgen per sekund. Mennesket kan oppfatte frekvenser fra 20Hz til i underkant av 20.000Hz. Det viktigste frekvensområdet for tale er 125-8000Hz, hvor nedre del vil være en dyp basstone og øvre en høy og skarp diskant. Øret vårt har størst følsomhet i frekvensområdet 500-4000Hz, hvor vi er i stand til å oppfatte små frekvensendringer (ned mot 3Hz). Til sammenlikning er summetonen på en fast-telefon normalt omkring 500Hz.
For å fastslå en peiling sveivet operatøren på hjulet og gaflet seg vekselvis fra høyre og venstre side inn mot den posisjonen hvor lyden var sterkest og leste av peilingen. I følge rapporten hevdet produsenten at nøyaktigheten var to grader. Tyskerne vurderte at med skjønnsom justering av volum og bruk av filtrene ville det være mulig å oppnå dette i operativ bruk under ideelle hydrografiske forhold.
Strømforsyningsenhet. Denne var plassert i lyttestasjonen. Det øvre panelt (A) var til fjern-start og kontroll av dynamo-motoren som forsynte systemet med likestrøm, samt voltmetre mm for overvåking. De to enhetene under (B) var to identiske strømforsyningsenheter med likerettere, hvorav den ene stod i standby som reserve. Disse forsynte hele forsterkersystemet med spenning, både operatørposisjonen og lyttehodet. Den nederste modulen (C) var koplingspanel for kabling.
Kabel koplingsbokser inne i selve lyttestasjonen for strøm- og signalkabler, samt samband.
Lyttestasjonen. Dette var en liten lemmebrakke ved fyret, omkring 12×8 meter, og som i liten grad skilte seg fra liknende hytter på øya.
Sjøkabelen. Lyden fanget opp av det enkelte lyttehode ble ført til lyttestasjonen gjennom en 52-leders, gummiisolert sjøkabel. Den samme kabelen gav spenning til for-forsterkeren i lyttehodet.
Sjøkabelen var strukket de 90 meterne fra lyttestasjonen og ned til sjøen, skjult i smale sprekker i svaberget, enten naturlige eller sprengte. Størstedelen av sprekkene var fylt opp og tildekket med småstein.
Forankring i berggrunnen. Omtrent midveis mellom lyttestasjonen og sjøen var sjøkabelen forankret i berggrunnen.
Selve ilandføringsstedet var godt skjermet og kabelen løp trygt og forankret i en naturlig kløft ned i sjøen.
Strømforsyning. Strømforsyningsenhetene var designet for 220V, en-fas vekselspenning (50Hz). Denne kom fra to identiske sett av to par motorgeneratorer/-dynamoer. Enten i form av 220V likestrøm eller 380V tre-fas vekselstrøm.
De to parene på fotografier er identiske, en i stand-by, for å konvertere fra 380V tre-fas AC til 220V en-fas AC.
Nødstrøm. I tillegg fantes et dieseldrevet nødstrømsaggregat dersom begge dynamoene skulle bli inoperative. Aggregatet stod i et eget maskinhus omkring 90 meter bortenfor lyttestasjonen. Strømkablene var nedgravd frem til lyttestasjonen
KÜSTENHORCHANLAGE NARVIK OG STÜTZPUNKT BARÖY
Oppdatert 6.januar 2020
I følge en tysk krigsdagbok ble lytteanlegget på Barøy satt i operativ drift i 1. juni 1944 (SKO Narvik, KTB 1944).
Et romertall (IV) innhogd på en av betongpilarene til forlegningsbrakka synes å bekrefte at grunnarbeidene skjedde samme år, og at etableringen derfor kom hurtig i stand. Det formelle navnet var Küstenhorchanlage Narvik med radiokallesignalet MRÜ (Nordfriese, 2016), mens lokalt ble KHA Baröy benyttet.
Seekommandant Narvik anfører i sin krigsdagbok at: «Küstenhorchanlage Baröy nur mit 2 grundgestellen klar». For det første innebærer det at den allierte undersøkelseskommisjonen tar feil; det var ikke ett, men to lyttehoder tilknyttet Barøy. Videre kan ordlyden indikere at det enten var planlagt eller ønskelig med flere.
Men, tysk statusrapportering viser at allerede i oktober 1941 ble KHA Narvik operativt i innløpet til Ofotfjorden (Geh OTB, 1941).
I følge krigsdagboken var det to lytteklokker, «grundgestell», og to ilandføringssteder for kabelen. En kabel kom i land på nordsiden av fjorden ved Rusvik nær Myklebostad på Tjeldøya og en på sørsiden ved Skarstadfoten i Ballangen, rett øst for Barøya. Ruinene etter anleggene synes godt på luftfoto, men jeg har ennå ikke rukket å rekognosere stedene.
KHA Baröy ligger på Langosodden, helt ytterst på den vestre spissen av Barøya. Herfra er det 5,5km over til Rotvær og 8km til Korsnes. Hovedleden er dermed godt innenfor optisk sikt. Det er ingen veier og all logistikk og personelltransport må skje med båt. Det er mulig å gå til Barøy fyr og den tyske peilestasjonen der; men det er en drøy spasertur over til dels kupert og svært myrlendt terreng.
Selve lyttestasjonen og forlegningsbrakka ligger i silhuett på det høyeste punktet på odden og med hele Vestfjorden midt imot. Det er et naturskjønt sted, men til tider må det ha vært et svært værhardt og isolert sted å tjenestegjøre.
Det er ingen form for fortifikatoriske arbeider, forsøk på å naturlig skjerme bygninger eller å etablere dekningstuneller, nærforsvar eller luftvern. Kun passiv nærsikring i form av piggtrådhinder med personellminer.
Anlegget hadde derav ingen kampkraft, stridsutholdenhet eller overlevelsesevne. Dette tyder på at primærrollen var tidlig varsling og deteksjon av en forsøkt skjult alliert undervannsinntrengning og ikke innsats i regulære kamphandlinger. Anleggets funksjon tilsa at strengt hemmelighold var nødvendig – og deri lå kanskje også noe egenbeskyttelse.
Anløp skjer på hovedkaia, en svakt T-formet betongkloss som kun kan legges til ved høyvann. Innerst i Langosen stod et naust og opptrekk for lagring av båtene på land. Også her var høyvann påkrevet. Fra kaia er det støpt betongvei over stranda og frem til fast grunn, hvor lager og maskinhuset var plassert. Mellom var det støpt fast betongdekke. Fundamenteringen har vært dårlig – rett på rullestein. Så, mens deler av veibanen er bevart, er betongdekket brukket opp og restene spredt rundt.
Maskinhuset inneholdt verksted og mest sannsynlig det dieseldrevne nødstrømsaggregatet. I dag synes en 7,5×6,5m betongsåle med en 5,5×3,0m ringmur for inngangspartiet. Naustet ligger til høyre, var bygd på betongsøyler og omtrent halve størrelsen av maskinhuset. Det er tre svært feltmessige, improviserte geværstillinger for å sikre kaiområdet. En steinstablet stilling rett bak husene – og to stillinger i knausen vest for maskinhuset – en utsprengt en-mannsgrop i bunnen – og en mot toppen som utnytter terrenget.
Det finnes ikke trevirke igjen på området, da trevirke var mangelvare etter krigen. Siden bygningene mest sannsynlig var lemmebrakker, var de lette å rive og gjenbruke andre steder.
I terrenget litt lengre bak er det sprengt ut en stor slukt i knausen som mest sannsynlig ble benyttet til garasje og lager, for her finnes rester etter tre tilhengervogner. Tilsvarende vogn og rester etter en motor ligger ved maskinhuset. Betjeningen har trolig hatt et traktorliknende kjøretøy med tilhengere for transport internt på området. Rester av et slik transportkjøretøy skal visstnok stå på HKB 61/973 Tysnes (Kotz, 2019).
Fra maskinhuset går en S-formet traktorvei som følger terrenget, oppbygd med støttefundament av stein, opp knausen og frem til forlegningsbrakka. Forlegningsbrakka var 8,9×7,8m – halvparten på betongsåle og resten på ringmur og betongsøyler. På en av søylene er romertallet IV hugget inn – mest sannsynlig viser det til årstallet for byggingen. Ved siden av brakka dannes en naturlig kulp i fjellet som nok ble nyttet som brønn. En støpt fordemning finnes fortsatt i den ene enden – mens skråtaket som trolig hvilte mot bergveggen og endeveggene for lengst er forsvunnet.
Veien fortsetter opp til toppen av knausen og helt frem mot pynten – hvor selve lyttestasjonen var plassert. Herfra er det 230 graders fritt utsyn – fra Tysfjorden, ut Vestfjorden – og helt øst mot Tjeldsundet. Det er også utrolig flatt og eksponert. Flere solide bardunfester og rester av stålwire vitner om at her kunne det blåse mer enn friskt. Selve fundamentet er 8,9×7,8m.
Mellom lyttestasjonen og brakka er det sprengt ut en betydelig grop med to avlange betongfundamenter. Utformingen av disse og nærheten til lyttestasjonen tilsier hovedstrømforsyningen med dynamo-parene mest sannsynlig stod på disse. Det er fester og ståltrådnetting, slik at slukta nok har vært overbygd med tretak, kanskje en vegg i front og kamuflert.
Bakerst i bildet ser vi høyde 35, hvor det var plassert en peilsesøyle. Mer om et senere.
Herfra forlater vi KHA Barøy – for ytterst på odden ligger restene etter en 150cm lyskasterstilling som tilhørte batteriet MAB 3/516 Lödingen på Nes. Lyskastere ble benyttet både mot sjø- og luftmål – og det var vanlig at flere lyskastere samarbeidet mot det samme målet. Normal bemanning var seks mann; en lyskasterkommandør, to på høyde- og sideretting, to på aggregatet og en hjelpemann (merk; standard oppsett for det norsk Kystartilleriet).
Området er adskilt fra resten av halvøya av en bratt, dyp slukt, som mest sannsynlig oversvømmes ved springflo. Her er det to grunnmurer – den nedre med 4,7x8m betongsåle og den øvre med 8,8×6,0m ringmur. Til sistnevnte fører en steintrapp. På minefeltkartet er nedre benevnt som brakkefundament, mens den øvre ikke er inntegnet. Betjeningen ville hatt behov for en forlegningsbrakke, men også et maskinhus for aggregat osv. Lyskasterne i batteriet på Nes og Rotvær hadde påmontert fjernstyring – og kanskje hadde også denne det. I såfall kunne den opereres fra brakkene i dekning av fjellknausen.
Selve lyskasterfundamentet er en kvadratisk betongsokkel på 9×9 meter. I senter er en betongplate 1x1m med hull, trolig for strømtilførsel, fjernstyring eller tilsvarende. I ytterkant av betongen er det flere kvadratiske hull, enkelte skråskåret og gjennomgående – trolig for 6 tommers reisverk. Mest sannsynlig har lyskasteren vært skjermet av et overbygg – og sålen er stor nok til at det også kan ha vært rom i bakkant.
Strekkfisker og sjakler viser at byggverket har vært solid forankret – og mengden bolter kan tyde på at det har skjedd en viss erfaringslæring … På hver side av lyskasteren er det terrengformasjoner som kan ha vært benyttet til nærsikring.
I helt motsatt retning – på det høyeste punktet på Langosodden (hd 35) – er det fundament for en peilesøyle (Ø46cm), sannsynligvis til en peilesøyle med kikkert. Og, kanskje har det vært et enkelt trebygg for å gi le og skjul? 60-70 meter mot østenfor står en ringmur på 9x8m.
På sletta rett nedenfor – kun 50meter unna og innerst i Langosen – står enda en ringmur på 9,0×8,8m med en steinsatt rampe opp der døra trolig har vært. I fjellskråningen mellom de to byggene har det stått en enkel tretrapp for adkomst opp mot toppen.
Det er ingen fortifikatoriske tiltak på anlegget. Utover de improviserte feltstillingene er det markert fire MG-stillinger i kartet, to av disse er støpte stillinger – en betongmur på nordsiden som dekker vestover mot odden – og en merkelig støpt sylinder med «skyteskår» rett ved lyttestasjonen. Ingen av disse er egnet til maskingevær. Hele anlegget ble omkranset av to doble gjerdehindre – et ytre langs vannkanten – og et indre rundt bygningsmassen. Det var to adkomster, en ved kaia og en i øst for tilkomst til Langosen og peilesøyla. Begge kunne sperres med spansk rytter. I det ytre feltet var det 53 klappminer med snubletråd – og i det indre 48 miner (Schützenmine mit zugzünder). I tillegg er det rester av piggtrådsperring rundt observasjonsposten.
Graden av samhandling og koordinering mellom de to anleggene er ukjent. Piggtrådsperringen slik den er tegnet er ikke tilpasset trafikk mellom de to områdene, noe som fremstår underlig gitt lokaliseringen av kai mm. Minefeltkartet viser ingen sperrearbeider rundt lyskasteren, men det betyr ikke at det ikke fantes. Det ville vært merkeligere om det ikke var det.
Det ene barduneringsfestet nedenfor lyskasterplattformen er spesielt solid med «EP24» skrevet i betongen og en gjerdestolpe. Dette kan ha vært et fastpunkt for et minefelt. På kartet har jeg derfor valgt å inkludere et gjerdehinder også rundt lystkasteren. Hvorvidt det har vært lagt miner er ikke kjent, men kan ikke utelukkes.
Mine- og sperreplan for Stützpunkt Baröy” lagt av 199. Pioner bataljon fra Narvik. Skissen er fra arkivet på Reitan (Lillevoll, 2019)
FOTOGALLERI
Oppdatert 6.januar 2020
21.september 2019 var jeg på befaring på Barøya. Samtlige av bildene er tatt fra den turen. Dersom en sammenholder disse bildene med dem fra Oksøy fyr, gir det et høvelig godt bilde av hvordan det så ut i 1944-1945.
Dersom du holder over hvert enkelt miniatyrbilde kommer en beskrivelse frem.
ETTERORD
Under hele tjenestetiden min på Nes fort (1993-1998) ble det snakket om «dykkerklokka» på havna i Lødingen og lyttekabler ut fra Rotvær.
Selv om jeg så metalldeler ved Schistad-kaia som trolig var en del fra lyttehodet, fikk jeg aldri klarhet i hva dette egentlig dreide seg om. Det fikk jeg først i september 2019, noe som resulterte i arkivsøk, befaring på Barøy sammen med Gunnar Lie Eide – og omsider denne artikkelen.
Jeg vil spesielt få takke Tomas Lillevoll for kopi av minefeltkart, Håvard Hovdet for tips om KHA og Gunnars Fiskelykke for transport og deltakelse i oppdagelsene på selve Barøya 21. september 2019. Og for de som ønsker å lete, så ligger visstnok lyttehodet fortsatt på utsiden av Schistadkaia.
Denne typen systemer har alltid vært særskilt skjermet og informasjonen om det høyt gradert, så også under krigen. Tilsvarende gjaldt de teknologiske «arvtakerne» som kom til under den kalde krigen og frem til i dag. Flere har nok hørt om det amerikanske Sound Surveillance System (SOSUS), som var en offentlig hemmelighet allerede på slutten av 70-tallet. Men, først tidlig på 90-tallet ble systemet kjent og nærmere beskrevet i offentligheten. For dem som vil lese nærmere om denne «videreutviklingen» kan følgende nettsteder være en start:
Artikkel fra Undersea Warfare, det offisielle magasinet til US Submarine forces;
https://www.public.navy.mil/subfor/underseawarfaremagazine/Issues/Archives/issue_25/sosus.htm
US Navy, Commander Undersea Surveillance (CUS); https://www.public.navy.mil/subfor/cus/Pages/Home.aspx
Mer om de tyske ubåtene, organiseringen og deres operasjoner kan leses i et utdrag av Svein Aage Knudsens bok om ubåtkrigen (Knudsen, 2006):
http://webcache.googleusercontent.com/search?q=cache:ZclZqEKV-1QJ:www.ubaatkrig.no/HJEMME~1/ORGANI~1.RTF+&cd=7&hl=no&ct=clnk&gl=no&client=safari
Jeg ser at under arbeidet med artikkelen ble stadig flere spennende tema avdekket, de færreste i direkte berøring med KHA. De er helt tydelig grunnlag for ytterligere fordyping og artikler; eksempelvis marinebaser, marine- og ubåtledelse, luftvernbatterier, Kleinkampf-flotiljen og Marine Einzats Kommandos. Dog ligger disse i ytterkant av formålet med nettsiden – men de medvirker helt klart til betydningen av regionen og er derav rasjonale for tilblivelsen av fortene i Ofoten.
KARTSKISSE
Bibliografi
- Bragg and Mitchell, Antisubmarine Loop, sep 2009, Australian Physics vol 46 no 5
- Chesnaeu, Roger, German Pocket Battleships, 2009
- Christiansen, Tormod, Foto KHA Flekkeröy, Kystfort.com, 8 mar 2017
- Derencin, Robert, Underwater sound detectors in WW1 and WW2, artikkel, uboat.net, slått opp 23.november 2019
- Encyclopaedia Britannica, om admiral Raeder og Dönitz, slått oppm 12.desember 2029
- Hansen, Arne Harald, Fra Hitlers yacht til ubåtsenter i Narvik, artikkel i Fremover, 15.oktiober 2014
- Jacobsen, Alf R., Scharnhorst, 2001, Aschehoug
- Kleven, Tore, Kampen om Bogendokken, 2006, Fimbul nr 24
- Knudsen, Svein Åge, Ubåtkrig. Tyske ubåtmannskaper i norske farvann 1940-45, 2006
- Korsnes, Kjetil, Dybvig, Olve, Wehrmacht i Norge. Antall tysk personell fra april 1940 til mai 1945, 2018
- Kotz, Karel, opplysninger om traktorliknende kjøretøy og tilhengere på HKB 61/973 Tysnes, Messenger til undertegnede, september 2019
- Lexicon-der-wehrmacht.de/Unterseeboots-Flotillen, slått opp desember 2019
- Lillevoll, Thomas, Mineplan Stützpunkt Baröy/KHA Narvik, 2019, Arkiv LDKN Reitan
- Mann, Christopher, British policy and strategy towards Norway, 1941-45, 2012
- Nordfriese, Geheimer Ostseetagesbefehl” (Geh OTB), oktober 1941, fra Kystfort forum, Küstenhorchanlage, 2013
- Nordfriese, «MDv (Marinedienstvorschrift) 82 – Geheime Marinefunknamenliste», 1943, fra Kysfort.com forum, Küstenhorchanlage, 4.mar 2016
- Riksarkivet (RA), Mit dem Reichskommissar nach Nordnorwegen und Finnland 10. bis 27. Juli 1942, RAFA-3309
- Sedal, Paul, Seekommandant Narvik Tagesbefehl, 1.06.1944, Kriegstagebuck (KTB SKO Narvik), referanse tilsendt undertegende desember 2019
- Store Norske leksikon, om stedet Bogen, slått opp 12.desember 2019
- net, nettside om tyske undervannsbåter under 2.verdenskrig
- US Forces Europe, Evaluation Report No 188, Combined Intelligence Objectives Sub-Committee Report on Deutsce Seewarte Nautish Technische Abteilung, Target no C – 9/329 and C- 13/35, 1945
- US Forces Europe, Report of Seacoast Artillery Evaluation Board, United States Forces, European theatre, «German Seacoast defense, Vol 7 Appendix 7, Underwater Defenses», 20.December 1945 (SAEB vol 7, 1945)
- Walding, Dr Richard, Indicatorloops.com/loops.htm, slått opp desember 2019
- Walding, Dr Richard, Indicator Loops and Anti-submarine Harbour Defense in Australia in WWII, mar 2006, Journal of Australian NAval History, Vol 3, no 1
- Whitman, Edward C., The “Secret Weapon” of Undersea Surveillance, Undersea Warfare Winter 2005 vol 7, no 2, US Submarine forces
- Williamson, Gordon, German Battleships 1939–45, 2003
- Zaloga, Steven J., The Atlantic Wall (2): Belgium, The Netherlands, Denmark and Norway, 2009
Gi en kommentar
Dersom du har kommentarer til artikkelen, ytterligere informasjon, bilde og skisser som du ønsker å dele eller annet som kan bidra, så setter jeg umåtelig pris på om du deler dette. Jeg er opptatt av et det jeg skriver skal være så korrekt og dekkende som mulig, så ethvert bidrag til dette – gir ny kunnskap – beriker sidene – og bidrar til å bevare historien.