MAB 2./516 TJELDÖY

Batteriestützpunkt Tjeldöy

BATTERIET PÅ TJELDØYA VAR MED I FORSVARET AV NARVIK HELT FRA STARTEN

Oppdatert 23. februar 2020

Det tyske marinebatteriet på Oddhella på sydspissen av Tjeldøya ble bevæpnet i to faser. Først høsten 1940 som del av den første tyske nærsikringen av selve Narvik. Dernest senhøsten 1944, når kystforsvaret ble omorganisert til å bli mer fremskutt og strukket lenger ut i Vestfjorden. De opprinnelige kanonene ble da omdisponert for å sette opp et batteri på Skrova og kanonene fra batteriet på Ramnes hentet til Tjeldøya.

Plasseringen til batteriet er taktisk svært gunstig plassert der det ligger på en odde midt i leden til Ofotfjorden. Kystartilleribrigade Nord-Norge konkluderte etter krigen at batteriet var deres best plasserte. Batteriet blokkerer innløpet til Ofotfjorden på sitt smaleste, samt kan kontrollere både hovedleden for skipstrafikken til Tysfjorden, Ofoten og Tjeldsundet og adkomsten til Narvik. Sundet er knappe 3km og med kanoner i brønnstillinger og maksimal skuddvidde på 14.400 meter hadde batteriet et godt dekningsområde.

Det ex-norske batteriet på Forholten ved Ramstad hadde to skjoldkanoner fra den tidligere grensefestningen Urskogen fort. Kanonene ble montert allerede i 1916, men batteriet ble aldri operativt. Ved krigsutbruddet sorterte det fortsatt inn under Ingeniørvåpenet (Fjørtoft, 2020). Etter hvert ble batteriet taktisk underlagt batterisjefen på Tjeldøy.

4.juni 1945 ble batteriet på Tjeldøya formelt overtatt av Kystartilleribrigade Nord.

Batteribesetningen ankommer kaia i Narvik rett etter ankomst Norge (foto Heinz Gooz)

Marine Artillerie Abteilung Narvik (MAA Narvik) var en av de fem kystbatteriavdelingene som kom til Norge med den tyske invasjonsstyrken i april 1940 og som var tenkt å besette og være førstehånds forsvar av nøkkelpunkter langs kysten. De norske planene for beskyttelsen av innseilingen til Narvik med kystartilleri var ikke fullført. Kun batteriet på Forholten ble bygd. Det stod ferdig i 1916 med to franske 10,5cm Schneider L/31 K337 skjoldkanoner. Sprengningsarbeider startet på Ramnes i 1915, men opphørte raskt. Tyskerne realiserte derfor hurtig egne planer for nærsikring av byen med batterier på Framnes og Ramnes.

Artilleriet de selv brakte til nærsikringen gikk tapt under kampene om Narvik, så gjenbruk og improvisasjon ble nødvendig. Tre 12cm L/44 fra det norske panserskipene KNM Harald Hårfagre og KNM Tordenskiold ble berget og satt opp på Framnes (HKB 36./973).

Kystforsvaret i innløpet til Narvik ble høsten 1940 tildelt ett batteri med fire 15cm UTO C/16 til Tjeldøy og ett batteri med tre 15cm UTO C/16 til Ramnes. Ramnesbatteriet ble omdisponert til Kirkenes før det kom til Norge og et sammenrasket fire kanoners batteri med utdaterte 15cm C/97 ble tildelt som erstatning. I påvente av monteringen tjente tre 9,4cm FLAK som midlertidig batteri. Dette skytset ble overtatt etter de britiske luftvernbatteriene i Harstad (Fjørtoft, 2020).

Batteriet på Forholten ble beholdt som sikring av den nordre innseiling til marinedepoet i Ramfjord, dagens Ramsund orlogsstasjon. Kanonene ble bemannet av en tropp (zug) og etter hvert underlagt batterisjefen på Tjeldøy.

12cm L/44 fra PS Tordenskiold, søsterskipet til PS Norge, var tilsvarende kanonene som ble først montert på Ramnes. Fotografiet er fra HKB 7./504 Sognefjord på Nesje. Det er tatt 28.juni 1941 etter en skyteulykke. Merk hylsen som henger ut av bakstykke og hylser og granater som er kastet omkring (foto SSKA).

I juli 1940 tok tyskerne beslag på 40 dekar utmark på Tjeldodden, fordelt på fire fjerdeparter. I følge avtalen datert 15.juli var den årlige leien 460kr per part (KA Brig N, 1947, DIng NN, 1947). Tidlig på høsten 1940 startet byggearbeidene på Tjeldodden og i september-oktober var batteriet operativt med fire 15cm UTO C/16.

Forsvaret bak Lødingen, her først og fremst Ramnes-Tjeldøy, var under stadig diskusjon, hvor tyskerne var bekymret for den tilbaketrukne posisjonen. Derfor ble det holdt igjen med den fortifikatoriske utbyggingen. Høyest opp på prioriteringslisten stod utbytting av kanonmateriellet til mer moderne middelstungt artilleri.

15cm UTO fotografert på Skrova rett etter frigjøringen (foto T Lillevollen)

Lokaliseringsspørsmålet ble løst ved at 15cm UTO C/16 batteriet fra Tjeldøy i september 1944 ble omdisponert til å etablere et nytt – og adskillig mer fremskutt – batteri på Skrova. Etter krigen ble kanonene demolert på stedet. På sin hjemmeside beskriver Lillevoll kanonene fortsatt kan beskues opphugget ved stillingene. Årstallet 1918 skal være synlig på et av bakstykkene (Lillevoll, «Skrova»).

De fire gamle 15cm C/97 kanonene på Ramnes ble flyttet fram til Tjeldøy og var operative allerede i oktober-november 1944. Dette skyldes at fremflyttingen skjedde løpende, slik at når en kanon var demontert for Skrova, så ble en kanon fra Ramnes hentet ut til Tjeldøy og montert i den ledige standplassen. Kanonene som var tiltenkt som erstatning på Ramnes var fortsatt under oppføring ved krigens slutt. Dette var fire franske 10,5cm K331(f) som kom fra Finlandsnes i Sør-Troms.

Oppstilling ved besøk til Tjeldøy. Batterisjefen Scvhewietzek i front (foto H Gooz)

Batteritilhørighet og betegnelser. Den tyske marine artilleriavdelingen (Marine artillerie abteilung) som kom til Narvik ble satt opp i mars 1940 som MAA 301, endret betegnelse til MAA Narvik i juni 1940 og til MAA 511 allerede i juli 1940. Da antallet batterier i Ofoten-Vestfjorden hadde økt, ble disse batteriene i august 1942 skilt ut og dannet MAA 516. MAA 516 hadde først standkvarter i Lødingen, senere Engeløya. Det innebærer samtidig at kommandotilhørigheten til fortene i Ofoten også endret seg underveis.

Derpå er det viktig å skille mellom batteriet og lokasjonen. Batteriestützpunkt Tjeldöy var lokasjonen, mens eksempelvis MAB 1./516 var personellet. Dersom vi følger kanonenes bevegelse blir betegnelsene på batterier og lokasjoner som følger (Fjørtoft, 2020);

  • 9,4cm/15cm C/16: Først MAB 4./511 Ramnes, så MAB 2./516 Ramnes og til slutt MAB 2./516 Tjeldöy.
  • 15cm UTO: Først MAB 3./511 Tjeldöy, så MAB 1./516 Tjeldöy og til slutt MAB 1./516 Skraaven.

Bemanningen i MAB 2./516 Tjeldöy var en offiser, 22 underoffiserer og 102 mannskaper (Lagerbereich, 1945). Årsaken til at det på alle batterier kun var et fåtall offiserer var at tyskerne hadde et stort underoffiserskorps som utøvet ledelsen overfor mannskapene og på det enkelte stridsledd. Offiseren i dette tilfellet var batterisjefen, kapteinløytnant Schewietzek (Heinz, 1993).

TAKTISK MIDT I SMØRØYET – MEN I ALT ELLERS – LANGT UTENFOR ALLFARVEI

Oppdatert 23.februar 2020

Batteriet ble bygd på Oddhellneset, en odde helt sydvest på Tjeldøya, som strekker seg utover i skillet mellom Vestfjorden, Ofotfjorden og Tjeldsundet. Selve batteriområdet ligger på fjellknausen som løper langsetter odden.

Nord for odden er det en lang og grunn bukt, Langosen, som ved lavvann hovedsakelig blir tørrfall. Området nordover på Tjeldøya er preget av åpne myrdrag, avskåret av fjellknauser, som skaper naturlige forsvarsposisjoner for oppholdende strid i forterrenget innover mot batteriet. Tvers over Langosen er det to parallelle høydedrag, Monvikhaugen og Melkevikheia, som gir innsikt til brakkebebyggelsen, men ikke selve stridsanleggene.

Alle stridsanleggene var plassert oppå og i forkant av «knausen», noe som gjord batteriområdet svært konsentrert og behovet for nærforsvarsstillinger minimalt. Det var liten spredning mellom stillingene, de var nærmest plassert oppe på hverandre. Brakkebebyggelsen var anlagt i dekning bak «knausen», ned mot Langosen, og således maskert for beskytning fra fjorden.

Arbeid med å mure kaia på batteriet pågår (foto H Gooz)

Det var ingen veiforbindelse til batteriet og adkomsten sjøveien var dårlig. Fra før gikk det en dårlig kjerrevei fra Kjærfjorden til Odden gård, én kilometer nord for batteriet. Denne utbedret tyskerne enkelte steder med kult, slik at den ble farbar for biler. Fra Odden bygde de vei forbi Langosen og ut på Tjeldodden. Der murte de en pir med flytebrygge (Dist.ing NN, 1948, m.fl.). Men, denne lå grunt, var kun egnet for mindre båter og da kun på høyvann. I tillegg er farvannet gjennom Tennholmsundet og inn til kaia svært urent og krever god lokalkunnskap for å navigere trygt.

For å kunne motta større forsyninger og gjenstander anla tyskerne en større kai i Kjærfjorden, innenfor Våge gård, syv kilometer nord for batteriet. Denne kaien ble også benyttet av de lokale, men også her var det grunt ved lavvann. Etter krigen ble kaia skadet av uvær og reparert etter mye mas fra bygdefolket. Kaien ble ytterligere forsterket mot 1970 i forbindelse med bygging av vei til Tjeldnes og bru over Kjærfjorden. Det står fortsatt kai på samme sted tyskerne bygde, men dagens kai er mer forfallen og mindre solid enn den fremstod på 70-tallet (T Waage, 2020).

Jeg har blitt fortalt at tyskerne tidvis tok i land last i Hårkallhamn, kun 500 meter rett øst for batteriområdet. Dette finner jeg ikke dokumentert. Men, bukta er lett tilgjengelig, og selv om stedet er særdeles værutsatt, kan dette ikke utelukkes.

Bygging av «demningen» . Den kortere bortre enden er ennå ikke påbegynt (foto H Gooz).

For å lette adkomsten for båter til batteriet var tyskerne mot slutten av krigen i gang med å bygge en «demning» fra forlegningsområdet og over Langosen. Her skulle vannet kunne «sperres inne» og vannstanden reguleres ved hjelp av en luke (Myrlund, 1995). Ytterst på demningen lå en mine for å kontrollere adkomsten. Videre ble det gravd ut en kanal frem til en landingsvorr nedenfor ammunisjonsbunkeren nord-øst i Langosen (Waage, 2020). Ifølge Waage skulle det her være mulig å komme inn med prammer selv på lavvann. Kanalen var gravd for hånd og krevd jevnlig vedlikehold for å holde mudder og tilbakesig unna.

Demningen ble aldri fullført, men restene av denne på begge sider av bukta og vorren er svært tydelige fortsatt. Og, til tross for gjengroing, kan fortsatt konturene av kanalen ses.

Privet (nr. 9) med 16 seter i senter. Kjøkkenbrakka (18) til høyre og forlegningsbrakke (11) til venstre. Helt bakerst, til venstre for veisvingen ligger ammunisjonsbunkeren (foto H Gooz).

FORLEGNINGSOMRÅDET – GODT I SKJUL, DEKKET BAK «KNAUSEN»

Oppdatert 25. februar 2020

Bak knausen med kanonen og kommandoplass var selve forlegningsområdet. Kystartilleribrigade Nord-Norge vurderte i 1951 at det var forlegning til 200 personer i leiren. Alle bygningene var lemme-brakker med sort bølgeblikktak og reist på støpte grunnmurer.

Leiren ble fortløpende utbygd og ikke alle grunnmurene hadde hus på ved krigens slutt. Samtidige fotografier og kart viser minst syv brakker i tillegg til kjøkkenbrakka. Videre hadde batterisjefen mest sannsynlig en egen «hytte». Den har enten lagt rett øst av spisemessa eller nær sykestua (nr. 19). Ytterveggene på enkelte av brakkene ble kamuflasjemalt. I juni 1945 viser overtakelsesforretninger tre forlegningsbrakker, kjøkken med spisesal og en sykestue. Videre oppgis en vaktbu og sanitetsbunker, men hvor disse to siste stod er ukjent. Vaktbua kan ha vært bygningen ved de fremste minefeltene (Üb.verh, 1945).

Forlegningsbrakke nr. 10 og 15 på kartet er tegnet inn basert på skisser fra Distriktsingeniøren Nord-Norge. Forlegningsbrakke nr. 11 er tegnet inn basert på tysk fotografi. Det er ingen rester etter disse i dag, heller ikke etter grunnmurene.

Kjøkkenbrakka slik den så ut i 1994. Inngangen med vindfang er på venstre side og på gamlevegen ser vi inngangen til proviantrommet i kjelleren (foto K Johansen)

Forlegningsbrakke nr. 13 ble gjenbrukt etter krigen. Den hadde ni rom med midtkorridor og sentralvarme. Denne var den eneste mannskapsbrakken med innlagt vann (foto K Johansen).

Sykestua (nr. 3) hadde 13 rom med midtkorridor, en større sal og fyrrom med sentralvarme. Etter krigen ble bygget først benyttet til befalsmesse, dernest til vaktmannskapene som holdt oppsyn eller var på streifvakt på fortet. Forlegningsbrakke nr. 12 og 13 hadde henholdsvis ti og ni rom, også disse med midtkorridor og sentralvarme. Sistnevnte hadde også innlagt vann. Brakke 14 var ifølge britisk etterretningskart disponert av den tyske byggeorganisasjonen Organization Todt (OT). Nabobrakka (nr. 16) var befalsforlegning med fem rom, eget vaskerom og innlagt vann. Grunnmurene til begge står fortsatt. Kjøkkenbrakka (nr. 18) hadde kjøkken med tre trykkokere, spisesal, forsamlingssal og to mindre rom. I kjelleren var det utvendig port inn til lagerrom for proviant. Rett ved lå brønnhuset (nr. 17). Foran spisesalen var det tilbygget et større vindfang for å henge klær med mer (Dist.ing NN, 1948).

Sykestua (nr. 3) hadde 13 rom med midtkorridor, en større sal og fyrrom med sentralvarme. Etter krigen ble bygget først benyttet til befalsmesse (foto K Johansen).

Isolert som batteriet var måtte de være selvforsynt i lengre tid. Ikke bare med proviant og brensel, men også reservedeler, ulike materialer og verksteder for jern-, metall-, rør-, tre- og platearbeider. Det var derfor en rekke mindre uthus og skjul i tilknytning til brakkene. Disse ble bygd rett på marka og det er få, om ingen, spor igjen av dem i dag.

Fire av bygningene (nr. 3, 12, 13 og 18 på kartet) ble gjenbrukt etter krigen og fram til Tjeldøy fort ble nedlagt. Da jeg sist besøkte Tjeldøy i 1995 var de i god stand og inventar og annet var fortsatt tilstede. Bygningene kan ennå beskues, men snart 25 år uten bruk og ettersyn er forfallet nå påtakelig.

Bildene viser hverdagsliv og byggearbeider på Tjeldøya. Øvre venstre bilde viser OT-brakka (nr. 15) og grunnmuren til befalsbrakka (nr. 16). Øvre høyre bilde kan vise byggingen av kjøkkenbrakka. På nedre høyre bilde er det kjøkkenbrakka (nr. 18) og forlegningen (nr. 12) til venstre for den som fortsatt står (Tjeldodden.com)

I selve bukta i Langosen står fortsatt den tyske garasjen med plass til to biler. I etterkrigstiden ble denne benyttet som skivebu. På motsatt side av osen står en stor og svært solid betongbunker med ståldører. Den ble betegnet «Panzerschrank» av tyskerne, og ble mest sannsynlig benytte til det samme som Kystartilleriet gjorde i etterkrigstiden, oppbevaring av ammunisjon, miner og sprengstoff.

Det var et eget brønnhus (nr. 17) nær kjøkkenbrakka og i bekken like ovenfor badehuset (nr. 19) var det en samlekum. Tilløpet til denne kom fra et lite dalparti i fjellet. Herfra gikk det vannledninger til badehuset og kjøkkenet, samt befalsforlegningen og den nærmeste mannskapsbrakka. Hvorvidt det var vann de brakkene som ikke stod i 1945 er ukjent. Men, vannledningene lå grunt og var utsatt for frost. Under en rekruttøvelse november-desember 1948 ble de stopp i vanntilførselen. Ifølge ekserserrapporten var kapasiteten til brønnen for liten, slik at det ble grumsete og dårlig vann. I badet var det dusjer og badstue – og dette bygget står fortsatt i skogen innerst bukta, omkring 100 meter øst for kjøkkenbrakka.

Det var kun et privet (nr. 9) som dekket hele forlegningsområdet. Dermed er det nesten 300 meter å gå nattestid for den do-nødige forlagt på brakka lengst unna. Utedoen hadde 16 seter og var bygd oppå en stor betongkum i strandkanten på nedsiden av veien. På folkemunne ble den bare kalt «Millionen». Byggearbeidet ble gjort av nordmenn i arbeidstjeneste, og med bevisst sendrektighet i arbeidet, henspiller navnet på arbeidstidskostnadene.

Strøm fikk man fra et 220V Klückner dieselaggregat som stod i en steinmurt bunker mellom brakkeleiren og batteri-ko (nr. 6). Aggregatet betjente primært ildledningsutstyret, men var også den eneste strømkilden til kjøkkenet og belysning i brakkene. Følgelig prioriterte ikke tyskerne ledningsnettet – og flere foto viser parafinlamper i flittig bruk. Nordmennene som overtok etter krigen omtaler da også de elektriske installasjonene som uferdige og ikke helt ufarlige.

Personellbunkeren på toppen av «Knausen», slik den stod i 1993. Betongsøylene på taket er etterkrigs for montering av Tjeldøy forts første skyteradar, FCA-1. Legg merke til kamuflasjemønsteret og fargene. Det er identisk med hva som var på kommandoplass og kanonene på Lödingen batteri (foto K Johansen)

NÆRFORSVAR OG LUFTVERN – VAR SOM PÅ DE FLESTE MINDRE MARINE BATTERIER

Oppdatert 25.februar 2020

Tjeldøy var et bakre anlegg med redusert målsetting for utbygging og ildledelse og fortifikasjonen bærer preg av det. Grunnet bekymringene og diskusjonene rundt den tilbaketrukne posisjonen ble det holdt igjen med den fortifikatoriske utbyggingen og den ble aldri ferdigstilt. Fortifikasjonen på batteriet ble i hovedsak bygd av besetningen selv og betegnet av tyskerne som feltmessig. Kystartilleribrigade Nord-Norge beskriver anleggene som «tilfeldig anordnet og uten fortifikatorisk verdi» (KA Brig NN, 1947). Ikke bare ble standplassene vurdert utilstrekkelige, men også det at ildledningssentralen (IS), peileseøyle og avstandsmåler ikke var fortifisert, samt at alt av samband terminerte i IS og kabling nærmest lå oppå marka.

Regelbau M162, slik den var tiltenkt Tjeldöy. En bygd versjon kan besiktes på Stangnes, sør for Harstad (3D modell CG Trader)

I forbindelse med enhver utbygging var hovedprioriteten bombefaste stillinger for personell, deretter ammunisjon og til sist våpenstillinger, herunder kommandoplasser. På Tjeldøy kan vi derfor finne lett fortifiserte dekningsbunkere (Falkenhorst) ved forlegningsbrakkene, en solid ammunisjonsbunker nord for Langosen og en større personellbunker på «knausen». Et sentralt fjellanlegg ble aldri påbegynt, så det norske etterkrigsanlegget er anlagt fra grunnen. Først i byggeprogrammet for april 1944 til april 1945 ble det anført bygging av kommandoplass (leitstand), benevnt «Leitstand ohne vordere Stand», i standardisert utforming etter regelbau M162. Denne ble aldri bygget, men ifølge Fjørtoft (2020) ble den på Stangnes bygd. Til tross for særdeles begrenset bruk av betong var nærforsvaret godt utbygd og alle gropene må ha tatt tid å sprenge ut i berget.

Den tyske dekningsbunkeren – den første og prioriterte fortifikasjonen i batteriet. Leitstand (kommandoplass) i form av Regelbau M162, som vises lenger opp på siden, var planlagt, men ble aldri realisert  (foto T Lillevoll)

Bevæpningen i nærforsvaret og luftvernet var representativt for batterier av denne størrelsen. Av tyngre våpen disponerte batteriet én 81mm bombekaster, åtte maskingevær, hvorav tre ble plassert i ringstand, samt to middelstunge flammekastere og ti lettere av typen Flammenwerfer 42. Overleveringslistene fra juni 1945 omfatter verken håndvåpen- eller BK-ammunisjon, så hva normalbeholdningen var vites ikke. På det tidspunktet var all håndvåpenammunisjon og håndvåpen samlet i Lager Öigard i Lødingen.

Stillingen for 7,5cm L/20 Mont Lucon feltkanon, mot spissen på selve Tjeldodden. Fotografiet er tatt sommeren 1993. Legg merke til det doble gjerdehinderet som fortsatt omkranser brønnstillingen (foto K Johansen)

Ut mot pynten på Tjeldodden, overfor Oddhellvika, var standplassen til batteriets feltkanon. Denne stod i en brønnstilling med lavt brystvern av murt stein. Det var støpt to grunne ammunisjonsnisjer på hver side av inngangen og rett ved var et dekningsrom av tre, forsterket med steinfylling. Plasseringen fremstår forunderlig begrensende, da kanonen kun kan bestryke vika rett nedenfor, samt rett i forkant av kanonene. Med en rekkevidde på opptil 8.000 meter ville en plassering på høydedraget overfor kaia gitt et betydelig større dekningsområde over Langosen og ikke minst inn i forterrenget nordover.

Kanonen var en polsk 7,5cm L/20 Mont Lucon, Amerique, bygd i 1918. Røret veide 300kg og prosjektilet 5,8kg. Utgangshastigheten var lave 500m/s og oppgitt skuddhastighet åtte skudd per minutt. Batteriets kanonen hadde rørnummer 8251 L, og fabrikk nr. 4411. I juni 1945 hadde batteriet 1.288 sprenggranater til kanonen (MKN, 1947).

Luftvernet bestod av tre 2cm FLAK Madsen M38 utstyrt med ringsikte. Kanonene hadde våpennummer 25595, M593 og M456. Med hver kanon fulgte en to-hjulet transportvogn og lavett for plassering på marken. I juni 1945 hadde batteriet totalt fire ekstra rør, 42 magasiner og 21.766 sprenggranater. Enkelte tellelister nevner en til to 40mm Bofors, men jeg har verken funnet kartskisser eller spor i terrenget som inkluderer dem. De var derfor mest sannsynlig materiell tilført annenstedsfra etter frigjøringen og midlertidig lagret på området.

Luftvernskytset og bombekasteren var mobile og trengte ikke faste fundamenter for lavettene og affutasjene. De ble derfor plassert på toppen av knausen i feltmessige stillinger forsterket med stein. Det var ett ammunisjonslager i en nisje i selve stillingen og ett eller flere dekningsrom og ammo-lager rett ved hver standplass. Dekningsrommet var en brysthøy steinmur som var gravd og sprengt ned i marken. Veggene og taket var bygd av grovt tømmer og 2″ plank. Veggene og taket var forsterket med stein og jord, samt kamuflert med torv. I dag er det kun markante steinrøyser som stedvis viser hvor disse anleggene har vært.

Nærforsvarsstillingen rett nord for feltkanonen. Fotografert sommeren 1993 (foto K Johansen)

Nærforsvaret var gruppert tett rundt batteriet. Sydover mot sjøen finnes ingen stillinger, da også kanon- og luftvernbetjeningene dekket dette området fra sine standplasser. Dette området bestrykes også av feltkanonen som stod vest på odden og fremskutt og flankerende i forhold til kanonene. Beskyttelsen mot landverts angrep har tydeligvis vært prioritert, for på brinken mellom brakkene og kanonene er det sprengt ned en rekke tomannsgroper i berget. Adkomsten til disse er forsterket med blokker av den utsprengte steinen. Her finnes også batteriets tre ringstand.

Fra geværstillingene kunne man også til en viss grad skyte innover batteriområdet og ned mot sjøen. Og stillingene var meget godt plassert. Så da det nye norske 12,7cm batteriet ble bygd, valgte man fortsatt benytte disse og kun bygge nærforsvarstillinger med overdekte løpegraver rundt selve kasemattene. I dag er mange av stillingene delvis rast sammen.

På høydedraget på andre siden av Langosen gikk den fremste forsvarslinjen. Stillingene ligger langs en markert fjellrygg, Monvikhaugen-Melkevikheia, med store åpne myrer foran. Myrområdet er beskyttet med maskingevær, fire minefelt og flammekastere. Trengte fienden gjennom her kunne de beskytes fra geværstillingene og de tre ringstandstillingene på knausen på motsatt side av Langosen.

Det ble lagt flere minefelt i forterrenget og rundt selve batteriet. Så langt har jeg kun lyktes i å finne minefeltkart over enkelte felter i ytterkanten av batteriområdet, men det ble sannsynligvis også lagt personellminer tilknyttet piggtrådsperringene i selve batteriområdet. Både som del av ytre perimeter rundt odden og som beskyttelse rundt kanonstandplassene og andre hovedobjekter, eksempelvis kommandoplassen. Minefeltene ble lagt av 2./Pioner kompani tilhørende 199. Infanteridivisjon (2./Pi 199). 

Det var fire felt som del av den fremste forsvarslinjen beskrevet over. Ett større langs sjøen med 360 miner (194x36m) og to mindre, som sperret det myrlendte terrenget på hver side av veien, med henholdsvis 59 (59x10m) og 135 (75x32m) miner. Disse ble lagt 13-28. august 1943. Langs vestsiden av veien, forbi Monvikhaugen-Melkvkheia, lå ytterligere et felt med 10 personellminer på rekke i veikanten. Det fremgår ikke av minefeltkartet når feltet ble lagt, men batteriet betegnes 3./MAA 511, noe som betyr at det må ha skjedd før august 1942, da de fem batteriene i Ofoten ble utskilt av MAA 511 i Harstad og dannet MAA 516.

Videre var det to minefelt ved tjernet helt øst på batteriområdet. Disse to feltene bestod av 54 (55x20m) og 24 miner (25x20m) og sperret adkomsten til batteriet fra øst, over myrene nord for tjernet og adkomsten fra Hårkallhamn. Disse ble ferdigstilt hhv 20. og 24. juli 1943.

I tillegg til de allerede eksisterende feltene, viser overtakelsesforretningene fra juni 1945 at det enda var lagret ytterligere 501 S-miner (Schütsenminen, dvs personellminer) og 10 T-miner (Tellerminen, dvs stridsvognsminer) i ammunisjonsbunkeren.

Minefeltkartet viser felt nr.1, som angitt i oversiktskartet. Hvert område hadde ett 1:100.000-kart for å angi stedet geografisk, f.eks Tjeldodden på Tjeldøya. Dernest en mineplan med alle feltene i et mer begrenset område i 1:5.000, slik foregående kart viser. Og, til sist det vi ser her; et detaljert kart  i 1:1.000 over det enkelte minefelt, hvor hver enkelt mine og alle fastpunkter var tegnet inn (Riksarkivet).

Mineplanen viser det sjette feltet. En veisperre med ti miner i veikanten langs veien inn til batteriet. Dette feltet var ikke angitt i oversiktskartet, slik at det gjerne kan vært ytterligere felt som jeg ikke har funnet dokumentasjon på. Brakken har for meg vært ukjent, men kan eksempelvis  være den vaktposten som ikke er lokalisert.

Norsk skarpskyting med 15cm SKL/40-kanon på Tjeldøy fort, sannsynligvis i 1950-51. Legg merke til det karakteristiske skipsskjoldet. Personellet har tyske hjelmer og ullfrakker (foto B Myrlund).

SJØFRONTBATTERIET – 15CM KANONENE

Oppdatert 15.mars 2020

Sjøfrontbatteriet bestod av fire 15cm kanoner. De første kanonene var UTO C/16. Dette var opprinnelig tyske ubåtkanoner fra første verdenskrig, produsert av Fried Krupp i 1918. De hadde rørnummer 1512L, 1513L, 1514L og 1518L. Disse ble så erstatte av fire 15cm SKL/40 C/16. De hadde rørnummer 383L, 390L, 391L og 451L. Kanonen var også anvendbar mot luftmål, da de hadde egne siktemidler til dette. Det sistnevnte batteriet stod ut krigen og ble deretter benytte av det norske kystartilleriet til rekruttskoletrening og beredskapsbatteri frem til det norske batteriet stod klart med fire 127mm SKC/34.

15 cm Ubts Tbts KL/45 on U155 about 1918 (foto Library of Congress Photograph)

15cm UTO C/16 (Ubts. U. Tbts. Kanone L/45 in Ubts. U. Tbts. Lafette C/16, oftest forkortet UTO C/16) er en lettvekter og spesielt lavetten veier lite. Mot slutten av Første verdenskrig ble kanonen benyttet på tyngre jagere og ubåt-jagere. Under Den andre verdenskrig ble kanonen brukt til å bevæpne ubåter, handelsfartøy, raidere, forsyningsfartøy og som kystartilleri.

Kanonen ble designet av Fried Krupp i 1896. Det fantes tre ulike modeller tilpasset bruk på ubåt, overflatefartøy eller som FLAK. Selve kanonen var identisk, mens lavettene ble noe forandret fra 1899 og også senere som tilpasning til nye skipsklasser og bruksområder. Kanontypen ble erstattet av en ny modell ca. 1913. Kanonene på Tjeldøya, og senere Skrova, var åpne og uten noen form for skipsskjold.

Selve kanonen, inkludert kile, veide 3.990kg og lavetten knappe 8.525kg. Rørlengden var 6,675m, hvorav 6,291m var riflet. Oppgitt skuddhastighet var fire-fem skudd i minuttet, men en drillet betjening kunne skyte opp mot åtte.

Siderettingen var 150 til +150 grader og elevasjonen -5 til +30 grader. Dette gav en maksimal skuddvidde på ca. 15.900m.

Disse kanonene hadde egen ammunisjon og mye lavere utgangshastighet (540m/s) og mindre ladning (8kg) enn etterfølgeren på Tjeldøy. Batteriet hadde to typer sprenggranater; L4,1 C/09 med bunnbrannrør (Bz) og L4,1 med spissbrannrør (Kz). Begge veide det samme, 45,3kg. Det var en type hylseladning, stridsladning 8,32kg RPC/38.

15cm SKL/40 ombord i den tyske hjelpekrysseren SMS Wolf, et kampskip kamuflert som handelsfartøy. Ikke ulikt de britiske Q-skipene, viss hensikt var å overraske tyske ubåter. Merk de to tappene på sluttstykket som ble benyttet til å feste indre-gevær for øvelsesskyting, en 7,92mm Mauser uten skjefte (kleinsceibengewehr) (foto Australian War Memorial).

15cm C/97 (Schnell-Lade-Kanone L/40 in Mittel-Pivot-Lafette C/97, oftest forkortet SKL/40) ble mot slutten av 1890-årene og frem mot tidlig 1900 benyttet som sekundærskyts på blant annet pre-dreadnoughts og store kryssere. Et antall kanoner ble eksportert til Østerrike-Ungarn. Slike kanoner ble også brukt ombord den tyske hjelpe-krysseren SMS Wolf, en av de mer suksessrike handels-raiderne under Første verdenskrig. Under Den andre verdenskrig ble kanonen montert ombord i noen transport og støttefartøy, samt brukt som kystartilleri.

Kanonen ble designet av Fried Krupp i 1897 og var den første kanonen med vuggelavett. Den representerte derfor en milepæl, da tidligere kanoner var produsert i rammelavett. Kanonene på Ramnes, og senere Tjeldøya, hadde sine gamle og trange kasemattskjold.

Selve kanonen, inkludert kile, veide 4.460kg og lavetten omkring 17.000kg. Rørlengden var 5,960m, hvorav 5,540m var riflet. Oppgitt skuddhastighet var fire-fem skudd i minuttet, men en drillet betjening kunne skyte hurtigere.

Siderettingen var 150 til +150 grader og elevasjonen -7 til +20 grader. Dette gav en maksimal skuddvidde på ca. 14.400m. Ved å modifisere lavetten kunne elevasjonen økes til +27 grader og gi noen tusen meter ekstra rekkevidde.

Disse kanonene benyttet standard 15cm ammunisjon og hadde både større ladning (13,56kg) og utgangshastighet (840m/s) enn forgjengeren i batteriet, UTO C/16. Batteriet hadde to typer sprenggranater, 15cm L/4,1 med bunnbrannør (Bz) og spissbrannrør (Kz). Begge veide det samme, 44,9kg. Det var to typer hylseladninger; stridsladning 13,56kg RPC/12 og øvingsladning 3,85kg RPC/12.

I begynnelsen av juni 1945 viser overtakelsesforretningene at det i batteriet var totalt 1.471 sprenggranater med spissbrannrør (FB44 Spl 6rbf 1,42) og 993 sprenggranater med bunnbrannrør (Gel III-98, Spgl.H 700). Til disse var det 2.464 stridsladninger og 120 øvingsladninger. I tillegg kom 401 lysgranater med tilhørende hylseladninger.

Ved skarpskyting for å trene skuddobservasjon og korreksjonsinnstillinger benyttet man ikke fullkaliber, men egne «treningssystemer».

Til hver av kanonene var det indregevær (kleinscheibengewehr) og indrekanon (abkommrohr).

Indregeværet var en 7,92mm (8mm) Mauser uten skjefte, men med en brakett, slik at det kunne festes på to knotter på hver side av bakstykket. Dernest kunne man skyte på små skiver som ble slept foran kanonene.

Indrekanon (IK) var et 5cm kanonrør med foringsringer i hver ende som ble skjøvet inn i kanonrøret. Man kunne skyte tilnærmet som normalt, med unntak av ladeeksersisen, da dette var patroner og ikke granater med hylseladninger. Det var tre 5cm IK og 400 IK-granater tilgjengelig i batteriet.

Tysk 15cm SKL/40 i Mittel Pivot Lafette C/97, nettopp den samme typen lavett som ble benyttet på Tjeldöy og som fortsatt ble benyttet av norsk KA de første etterkrigsårene. Fotografiet er tatt av den kjente britiske krigsfotografen John Brook 23.oktober 1918, da britiske styrker hadde gjenerobret Zebrügge (foto Imperial War Museum).

De samme stillingene ble benyttet til begge kanontypene. Det var ikke nok betong til å bygge kasematter eller mer forsterkede brønnstillinger. Man konstruerte derfor fire brønnstillinger med to beredskapsmagasiner hver. Kanonene var plassert på solide betongfundamenter og sokkellavetten dreide rundt et kulelager sentrert på standplassen. Fundamentet tl selve lavetten og beredskapsmagasinene ble delvis sprengt ned i fjellet, mens standplassen var støpt rett på fjellgrunnen. Rundt standplassen var det en meterhøy ringmur av betong.

Alle standplassene hadde litt ulik utforming, da terrengets form ble utnyttet i størst mulig grad for å spare betong. Tykkelsen på støpen er derfor minimal og den fortifikatoriske verdien på spesielt magasinene er tvilsom. Standplassene for kanon I og kanon IV er bevart og der synes tydelig ulikheten i konstruksjon. I standplassen for kanon IV stod en 127mm frem til Tjeldøy fort ble nedlagt, først som reserve, senere som lyskanon. Det er denne som vises på enkelte bilder i denne artikkelen.

Brønnstillingen K IV, den samme som vises med 127mm enkelte andre steder på denne siden. Legg merke til at brønnstillingen ikke er utsprengt, men at fundamentet for underlavetten og brystvernet er støpt rett på berget. Dette forklarer sikkert hvorfor kontroller etter krigen viser variasjon på +/- 2-5 grader i ulike peilinger på samtlige av kanonene (Olsøen, 1948) Videre at magasinet er forsterket med stein og har knapt nok overdekning av betong. (foto Natter, 2009)

Fra standplassen var det trapper ned til de to beredskapsmagasinene, ett for hylseladningene og ett for granatene. Granatene lå på hyller av tømmerstokker med et uthugd hakk til den enkelte granat. Reserveammunisjonen ble oppbevart i ammunisjonsbunkeren på andre siden av Langosen. Omkring tretti meter bak hver standplass var det to til tre dekningsrom for betjeningen, bygd i tømmer og stein, tilsvarende som for luftvernbetjeningene.

I forgrunnen er personellbunkeren, mens grillhytta er plassert der den tyske kommandoplassen var. I forkant av grillhytta lå bunkeren med peilesøylen og IS. På hitsiden av grillhytta stod den fem meter lange stereoskopiske avstandsmåleren i en åpen brønnstilling (foto T Lillevoll).

SJØFRONTBATTERIET – KOMMANDOPLASS OG ILDLEDELSE

Oppdatert 12.mars 2020

Ildledelse for hovedbatteriet ble foretatt fra en egen bunker. Mange som besøker området første gang tror det er den eldre kamuflasjemalte bunkeren på toppen av knausen som er Batteri-ko. Det er ikke tilfellet.

Den reelle kommandoplassen lå 50 meter lengre vest og bestod av en bunker for ildledelse og en standplass for avstandsmåleren. En dekket tilførselsvei førte inn til de to og gav dekket adkomst mellom dem (se kartet). Bunkeren hadde et rom med utsyn for peilesøylen og observasjon og et mer lukket område for betjening av ildledningsutrustningen.

Den lå der fortsjefens optiske ligger i dag. Den var bygd på en brysthøy steinmur som var gravd og sprengt ned i marken. Veggene og taket hvilte på muren og var av grovt tømmer. Det var embrassier med sikt utover skytefeltet og hele bygget var forsterket med stein og jord og kamuflert med torv. Batteriets fem meter stereoskopiske avstandsmåler stod 12 meter bak bunkeren. Avstandsmåleren var delvis skjermet i en grunn standplass murt av gråstein, men hadde verken vegger eller overdekning. Både avstandsmåleren og betjeningen stod ubeskyttet for vær og vind.

På detaljerte kart og flyfoto kan en fortsatt ane konturene av de to stillingene og den dekkede tilførselsveien inn til dem. Men, da fortet ble avhendet ble de få gjenværende sporene i terrenget fylt igjen.

Kartet angir dekningsområdet til kanonene, samt peilesøyle og avstandsmåler, både mot sjømil og landmål (PS = peilstand, EM=entferungsmesser).

Kartet er basert på tyske opp norske tabeller med batterikoordinater. Merk at fra peilsesøylen kunne man ikke se lengre øst enn 180 grader, noe som begrenset muligheten for engasjement mot mål rett tvers av batteriet (K Johansen, 2020)

Begge kanonene ble meldt inn til den tyske overkommandoen med skuddvidde på 16.000m for Skrova (UTO C/16) og 14.400m for Tjeldøya (SKL/40). Skisser med batterikoordinater eksisterer og viser dekningsområdet for den enkelte kanon (SKL/40) mot sjømål (heltrukne linjer) og landmålsbeskytning (stiplede linjer). Dette er overført og illustrert i kartet over

En artillerimekaniker bemerker i en rapport fra 1951 at: «I nåværende oppstilling som tillater ca 22 grader elevasjon går de ca 11.000. Hadde fundamentet vært lavere ville full elevasjon, 30 grader, kunne utnyttes og ytterligere et par 1.000m økning av distansen oppnådd.» (Art.mek, 1951). Tyske og norske skisser med batterikoordinater angir maksimal skyteavstand til 11.000m.

Konsekvensene av de ekstra 5.000 meterne er betydelige. Det er illustrert med den lyseblå stiplede linjen på kartet. Med kun 11.000m rekkevidde er Nes ved Lødingen og Bremneset i innløpet til Tysfjord så vidt innenfor maksimal skuddavstand. Med 16.000 meter dekker batteriet over til Ytterstad, på andre siden Kanstadfjorden-Høkfjorden vest for Nes. Videre til Bognes og derav innløpet til Tysfjord, samt Ramnesodden og derav det søndre innløpet til Ramsundet. Så kan terrengmaskeringen muligens medføre at dette kun er teoretiske betraktninger, noe jeg ikke har ettergått.

Ildledningssentral (IS) med nødvendig kommandosamband og ildledningsutrustning i Batterie Noordwijk i Nederland. Ett marinebatteri med franske 15,5cm kanoner som nå er museum. Det gir et inntrykk av hvordan IS kan se ut, selv om Tjeldöy ikke hadde de store regnebordene og ikke var fortifisert i en kommandobunker av betong  (foto Atlantik Wall Museum, 2020)

I det følgende gis en enkel forklaring på hvordan tysk ildledelsesmateriell fungerte. Dette er betydelig forenklet. Ved en senere anledning kommer en egen artikkel om ildledningsutstyret og hvordan dette ble benyttet.

Flere av de tyngre marinebatteriene, som batteri Lödingen, Stranden, Dietl m.fl., hadde langbasis regnebord som automatisk beregnet skytedata (Lang-Basis-Kleingerät C/36 – LBK). Enkelte av dem hadde fra omkring 1944 automatisk elektrisk overføring av rettedata til kanonene (SEIPA – sideparallakse og LEIPA – lengdeparallakse).

Ved langbasisskyting trengs to peilinger eller en peiling og en avstand til målet tatt fra to posisjoner med en viss innbyrdes avstand. Derav navnet «Lang-Basis-Vervaren». Primært krysspeiling fra ledestasjonen (Leitstand), hvor ildleder stod, og peilestasjonen (Peilstand), som gjerne lå noe på avstand. Sekundært skjedde det med peiling fra en av peilesøylene og avstand fra batteriets avstandsmåler. Da valgte man ofte «enstasjonsskyting», med både peilesøyle og avstandsmåler fra samme lokasjon.

Peilinger og/eller avstand ble fortløpende målt og lagt inn på regnebordet, som basert på endringene automatisk beregnet målets kurs og fart og omgjorde dette til en sentral avstand og retning. Dernest ble flyvetiden til granaten og dagskorreksjoner lagt til og man fikk et fremforpunkt angitt i sidefart og lengdefart som kanonene så kunne følge med manuell retting i side og høyde (Tages verbesserung rechenschieber C/37). En et avstandsklokke og sideklokke i regnebordet gjorde om punktmålingene til jevne endringer avstand og peiling (Seiten Uhr, Entfernungs und Aufschlagmelde Uhr). Alternativt kunne fremforpunktet stilles inn i kanonkikkerten og sideretter deretter følge målet gjennom denne. Med et nedslagsur (Aufschlag-Ausweregerät) kunne man peile nedslagene og legge inn nedslagsavvik og derav beregne enda bedre korreksjoner.

Dersom ikke skytedataene ble sendt automatisk til kanonene ble dette avlest jevnt, eksempelvis hvert 10 sekund, fra IS over telefon, alternativt radio. En trent sideretter og høyderetter ville så kunne sørge for å tilpasse hastigheten på sveivingen, slik at kanonen fulgte jevnt i side og i høyde.

Samtlige peilesøyler, avstandsmålere og kanoner var plassert i et imaginært x- og y-koordinatsystem. Sentral peiling og avstand til målet refererer seg til et gitt batteri punkt (Batterie Mitte) eller en ledekanon (Grundgeschütz) i koordinatsystemet og de øvrige kanonene måtte korrigere for parallaksen til dette grunnpunktet. Dette kunne skje enten automatisk fra IS, som med SEIPA-LEIPA, eller på kanonen med korrektører eller tabeller gjort opp for den enkelt kanon.

Siden kanonene oftest hadde ulik standhøyde vil beskytning på den samme avstanden kreve ulik elevasjon. På Tjeldøya varierer standhøyden fra 17m for kanon IV til 26m for kanon III. Dette ble korrigert på kanonene, enten med en standhøyderegulator, eller som for Tjeldøy, hvor avstandsbuene var gjort opp for den enkelte kanon.

Kanonkommandøren meldte at kanonen var ladd og klar med et klarmelderapparat som tente en lampe i IS. Selve avfyring av kanonene, enkeltvis eller samlet (salve), skjedde på fyrsignal – koordinert ved hjelp av et salveapparat i IS som utløste et ringesignal på hver standplass. Når ringesignaler opphørte, ble kanonen avfyrt.

Seks meter stereoskopisk avstandsmåler. På Tjeldöy var den største avstandsmåleren 5 meter og, ikke ulikt den på bildet, plassert i en tømmerstilling, uten dekning og under åpen himmel (foto Bundesarchiv).

Tjeldøy var et bakre anlegg med redusert også ildledelse og hadde verken regnebord eller følgeviseranlegg. Allikevel var det utrustning i ildledningssentralen (IS) for enklere mekanisk beregning av skytedata; peiling og avstand til målet og et predikert framforpunkt fra den enkelte kanon.

Batteriet hadde Leitstand med peilseøyle på Tjeldøya og en fremskutt Peilstand med peilesøyle på Barøya. Det var egen standplass med 5m stereoskopisk avstandsmåler, samt en 1,5m og to én meter avstandsmålere tilgjengelig. Til ren observasjon hadde batteriet to saksekikkerter. For kommunikasjon og ordregiving var det telefoner, salveapparat og klarmelder. Telefonveksleren stod i IS og samtlige standplasser, lyskastere og datagivere var tilkoplet denne gjennom telefonlinjer som lå ubeskyttet rett på fjellet. Batteriet hadde ikke radiosamband, slik at redundansen var lav og sårbarheten høy (KA Brig N, 1945).

IS hadde det nedslagsur (Au-Au), så de kunne krysspeile målet og lese inn nedslagsavvik, og dermed legge inn gode korreksjoner. De hadde ballistisk korrektør (TV-37), slik at de kunne beregne dagskorreksjoner, eventuelt benytte TV-37 i kombinasjon med avstandsklokken og sideklokken til å skyte med løpende og ikke sprangvise lengde korreksjoner. Med en god ildleder kunne batteriet også skyte en forenklet langbasisskyting. Batteriparallaksen ble tatt ut med parallaksekorrektører og avstandstabeller tilpasset den enkelte kanon (Fjørtoft, 2020).

Valg av skytemåte avhang av ildleders kvalifikasjoner. Ut fra at Barøya hadde peilesøyle, så støtter dette antakelsen av at batteriet utnyttet eksisterende instrumentering til å skyte en improvisert form for langbasisskyting. Fjørtoft antar at prioriteringen ville vært langbasisskyting med batteripeiling og «Barøy-peiling». Dernest «enstasjonsskyting» med peilesøylen i batteriet kombinert med avstandsmåler i batteriet (Fjørtoft, 2020).

Peilestasjonen på Baröy. Fotograf er ukjent, men det er mest sannsynlig tatt rett etter krigen (fra B Myrlund, 1993).

PEILESTASJONER OG LYSKASTERE

Oppdatert 23.mars 2020

Til overvåking og målrapportering hadde batteriet en fremskutt målestasjon (Peilstand) på høydedraget bak Barøy fyr. Der var det også en forlegningsbrakke og to utsprengte skyttergroper til nærsikring. I målestasjonen var det peilesøyle, telleverk og kikkert med strekinndeling i /16 deler, samt linjesamband. Det var trukket kabel fra peilestasjonen, både til forlegningen og til et kabelhus ved sjøen, hvorfra det løp undersjøisk kabel over til Tjeldøya. Kabelhuset lå i Hestvikosen, der kraftlaget i dag har sin trafostasjon.

Restene etter peilestasjonen ved Barøy fyr. Det er ikke usannsynlig at de øvrige stasjonene hadde tilsvarende bygg. Litt lengre sør, over høydedraget, lå to brakker og tre geværstillinger utsprengt i fjellet. (foto K Johansen, 2019)

Peilestasjonen er solid bygd i treverk, 3,2m x 3,6m i grunnflate og 2,3m høy. Det er ingen rester etter glass i embrassieren, så det må tidvis ha vært værhardt på utkikk. Bygget har hatt tregulv og tak dekket med tjærepapp. Veggene er forsterket med steinfylling og bygget var bardunert til fjellgrunnen (foto K Johansen, 2019)

 I hjørnet er en koplingsboks for samband. To jordkabler løper fortsatt oppå fjellet, en til forlegningen og en ned til sjøen i Hestvikosen og over til Tjeldøy (foto K Johansen, 2019). 

Tilsvarende var det målestasjoner med peilesøyler på Tysnes, Vadholmen, Aunholmen og Rotvær. Batteriet på Tjeldøya hadde tabeller med koordinater for å benytte skytedata fra Barøy og Rotvær. 30,5cm batteriet MAB 3./516 Lödingen kunne benytte skytedata fra samtlige av målestasjonene – også mot landmål. Videre kunne batteriene gi skytedata til 40,6cm batteriet i Harstad, MAB 5./511 Trondenes (Schwab). Med omkring 57.000m rekkevidde på granatene med lengst rekkevidde, overlappet skuddsektoren med målestasjonene tilhørende batteriene som lå i overgangen til Ofotfjorden.

Det var utarbeidet batteriskisser og beregnet koordinater for alle batteriene i Ofoten (Schwab). Dermed kunne batteriene få data fra hverandre. Tilsvarende benytte batteriene de samme orienteringspunktene.  Her ser vi orienteringsdata for batteriets begge lyskastere og peilestasjonene på Barøy og Rotvær (Riksarkivet).

Tabell med orienteringsdata for å kunne benytte peilestasjonene som måldatagivere for batteriet på Tjeldøya.

Batteriet hadde tre lyskastere for belysning i forbindelse med eksaminasjon og strid i mørke; en 110cm, en 150cm og en 60cm lyskaster. Disse hadde egne aggregat på h.h.v. 19,6kW (98V9, 14,2kW (95V) og 8kW (85V) (K.brig N, 1947).

110cm lyskasteren stod på Lilleklubbneset; en odde knapt én kilometer nord-vest for batteriområdet. 150cm lyskasteren stod sør-øst for batteriområdet, rett sør av tjernet ned mot Hårkallhamn.

150cm lyskaster og aggregat, begge plassert på identiske, toakslete spesialhengere av typen 104 (Norbert Schnitzler, 2007).

Normal bemanning på 150cm LK var seks mann; en lyskasterkommandør, to mann på høyde- og sideretting, to mann på aggregatet og en hjelpemann. Enten ble lyskasteren benyttet som søkelyskaster med konsentrert stråle eller med mer spredt lys ved at et svakt skråstilt glass ble montert foran frontglasset.

Lyskasteren kan beveges ubegrenset i sideretning og 120 grader i høyderetnig, fra 20 grader plonge til 100 grader elevasjon. Parabolspeilet har en diameter på 150cm med brennvidde på 65cm. Under gunstige forhold er rekkevidden 22.000 meter og lysstyrken er svært kraftig; omkring 450 mill candela.

Strømkilden er et mobilt aggregat med en likestrømsgenerator på 28 kW som drives av en åttesylindret Mercedes bensin rekkemotor på 4,9 liter og 54Hk. Bensinforbruket er omkring 20 liter i timen.

150cm lyskaster ved lykta på Hjertholmen under det årlige lyskastertreffet i Lødingen (foto Thorgrim Hestvik).

De to største lyskasterne var montert åpne stillinger og svært værutsatt. Aggregathusene var solide trehus, 5,1×6,5 meter, kledd innvendig og utvendig med 1,5” uhøvlede bord og taket dekket med 2” uhøvlede plank og takpapp. Gulvene var ikke støpt, men kun kult. Begge stedene var det forlegningsskur for betjeningen rett ved og en maskingeværstilling til nærsikring. Både aggregatbunkeren og forlegningsskuret var forsøkt forsterket med steinfylling. I tillegg var det en 60cm lyskaster plassert på toppen av knausen, midt i batteriområdet, slik at den også kunne støtte luftvernet og nærforsvaret.

Som for målestasjonene hadde lyskasterne samordnede koordinater, peilingsoversikter og utregnede parallakser, slik at de kunne samvirke på tvers av batteriene de tilhørte – og belyse mål for flere av batteriene. Dermed kunne lyskasterne overlappe og samarbeide om å følge det samme målet over tid. De to mest aktuelle lyskasterne for Tjeldøy var lyskasterne på Stutzpünkt Baröy og på Rotvär. Samlet opererte tyskerne med ni store lyskastere i området, i størrelse fra 110cm til 200cm.

Etter krigen ble bunkere til de to 150cm lyskasterne tilhørende Tjeldøy fort bygd på tilnærmet de samme to stedene. Det er derfor ikke de tyske stillingene som synes i dag, men de norske bunkerne til lyskastere, aggregater og mannskaper.

Det var totalt ni større lyskastere i nærområdet. De fleste er tegnet på denne skissen. Her ser vi lyskaster nr 1 og nr 2 tilhørende Tjeldöy, samt 150cm lyskasteren på Langnesodden på Barøya, samme sted hvor KHA var lokalisert.

ALLIERT ETTERRETINGSKART

Kartet er sist oppdatert i juli 1944 (Forsvarets overkommando, 1944). Det er en del mer unyansert enn kartene over Nes og Lødingen, men så var jo både Tjeldøya og batteriet mer isolert og nok mer krevende å få tak i verifisert informasjon om.

Den som rapporterte har enten hatt tilgang på nordmennene som jobbet på anlegget, fra medlemmer av batteribesetningen når de var i Lødingen, eller kanskje vedkommende selv var anleggsarbeider i batteriet. Vedkommende må ha vært tett på, for en av opplysningene angir inskripsjonen på rørene:

«4-15cm.guns mounted in the rock with a parapet of stone and turf surrounding each gun. The guns are well camouflaged. On the guns were the words: FRIEDRICHSHAVEN 1918»

FOTOGALLERI

Oppdatert 25.mars 2020

JEG PLANLEGGER EN FOTO-RECCE VÅREN OG SOMMEREN 2020. FØRST DA VIL FOTOGALLERIET BLI OPPDATERT MED FOTO AV HVORDAN BATTERIOMRÅDET OG FORTERRENGET SER UT I DAG.

Dersom du holder over hvert enkelt miniatyrbilde kommer en beskrivelse frem.

ETTERORD

Dette har vært en særdeles interessant artikkel å jobbe med. Spesielt siden jeg har avdekket så mye ny kunnskap underveis. Mye jeg verken kjente til eller ville vært i stand å ta rede på  den gang jeg først begynte å arbeide med historien til Tjeldøy fort tidlig på 90-tallet.

Det har vært flere utfordringer knytte til Tjeldøy og de tyske anleggene der. Spesielt det svakt fortifikatoriske og mangelen på en kommandoplass har voldet meg mye bry. Videre hvor kanoner, peilesøyle og avstandsmåler engang lå. Alt dette og mere til har falt på plass, mye takket være arkivmateriale jeg har fått tilgang til på Riksarkivet. Spesielt de tyske orienteringsdataene og batteriskissene med koordinater viste seg å være uvurderlige.

Jeg vil spesielt takke Jan Egil Fjørtoft for støtte og retteledning om tysk artilleri og ildledning. Dersom det skulle være feil i artikkelen er det mine feil og ingenlunde hans.

Videre, ønsker jeg å rette en stor takk til alle som har lånt ut bilder og tilrettelagt kildemateriale.

Og, ikke minst Heinz Gooz og Bjørn Myrlund, for samtaler og befaring på området. Tyve år senere er jeg nå virkelig takknemlig for at vi tok de turene sammen.

KARTSKISSE

BIBLIOGRAFI

  • M.A.A 516 Tjeldöy, Lageplan M 1:100.000, kartenblatt L8/9
  • M.A.A 516 Tjeldöy, Minenenkarte, ungefährer maßstab 1:5.000
  • M.A.A.516 Tjeldöy, Üvergabeverhandlung, 4.juni 1945
  • Batterieskizze der Batterie Tjeldöy, M 1:2000
  • Distriktsingeniøren N-Norge (DIng NN), Erstatning for Tjeldøy batteri,8. mai 1947
  • Distriktsingeniøren N-Norge (DIng NN), Tjeldöy Batteri, Vollmester Eidissen, 25.mai 1948
  • Forsvarsbygg (FB), Forholten/Ramstad (nettside, hentet 5. januar 2020)
  • Forsvarsbygg (FB), Ramnes/Biskaia (nettside, hentet 5.januar 2020)
  • Hamborg, Bjørn, våpenskjøtter, Rapport om 15cm batteriet ved Tjeldøy, 24. mai 1948
  • Hestviken, Thorgrim, Om tysk 150cm lyskaster (nettside, hentet 23. mars 2020)
  • High Command Norway, General survey, Nordland fylke, Tjeldodden, Sketch No. 44, I.F.O II/15 C/44, juli 1944
  • KA Brigade Nord (KA Brig N), Batteri-skisse Tjeldøy, 18.september 1951
  • KA Brigade Nord (KA Brig N), Beslagleggelse, respektive frigivelse, vedr Tjeldøy batteri i Lødingen herred. Sverre Geirulv, 6.mars 1947
  • KA Brigade Nord (KA Brig N), Oppgave over lyskastere og lyskasteraggregater, antatt 1947-48
  • KA Brigade Nord (KA Brig N), Utdrag av kapt Thv Storaasli`s ekserserrapport fra Rekruttkompaniet, 1947
  • Kystartilleriets offisersforening (KOF), Klar til strid – Kystartilleriet gjennom 100 år, 1999
  • Lagebericht Oigaard 32B, Lageplan, kart, HSD/NSD H-arkiv (25.juni 1945)
  • Leiditz, oblt, artillerimekaniker (Art.mek), Rapport fra Tjeldodden batteri 4-15cm Krupp SKL/40 1898 den 6/5-1951, 8.mai 1951
  • Lillevoll, Thomas, Mineplan Tjeldøy, Forsvarets arkiv Reitan
  • Lillevoll, Thomas, Ramnes, Thomaslillevoll.net (nettside, hentet 12.feb 2020)
  • Lillevoll, Thomas, Skrova, Thomaslillevoll.net (nettside, hentet 12.feb 2020)
  • Marinekommandoen, Prosjektiler til Nordberg-batteriet, jnr H.205/402/57, 17.februar 1947
  • Marinekommando Nord (MKN), Materiellfortegnelse Tjeldodden, juni 1945
  • Marinekommando Nord (MKN), Tellelister Tjeldodden, juni 1945
  • Minenenplan 1:1.000, L8/9 481-485 (413-417), Felt 1-5, 2./Pi 199, jul-aug 1943
  • Minensperrbeschreibung, L8/9 481-485 (413-417), Felt 1-5, 2./Pi 199, jul-aug 1943
  • Narvik sjøforsvarsdistrikt (NSD), Kart Tjeldøy fort, M 1:100, 1985
  • Naval weapons, Naval technology and naval reunions (Navweaps), om 15 cm/45 (5.9″) Tbts KL/45 and Ubts + Tbts KL/45 (nettside, hentet 13.feb 2020
  • Olsøen, H., kapt Lunde, Detaljerapport om kanonenes tilstand, 25. mai 1948
  • Olsøen, H., Utførlig rapport om batteriets tilstand, 1. mai 1948
  • Schwab, Erwin, intervju, korrespondanse og fotografier, 1994-1996
  • Vermessungsauzug MAA 3./511 Tjeldöy
  • Fjørtoft, Jan Egil, epostutveksling, februar 2020
  • Gooz, Heinz, tysk ildleder, samtaler, sommeren 1996
  • Myrlund, Bjørn, befaring og samtaler, 1995
  • Waage, Tore, eposter, februar 2020
  • Schwab, Erwin, intervju, korrespondanse og foto, 1996

  • Foto Atlantic Wall Museum, ildledningssentral Batterie Noordwijk
  • Foto Australian War Memo, SMS Wolf 15cm gun, ID Number P05338.17 P05338.179
  • Foto Brook, John, German 15cm gun Lübeck Battery Zeebrugge, 23.okt. 1918, IWM Q7137, Imperial War Museum
  • Foto Bundesarchiv, Nordeuropa Küstenbatterie Entfernungsmesser, bilde 101I-110-1699-21, 1943-44
  • Foto Gooz, Heinz, tysk ildleder på Tjeldøy
  • Foto Hestvik, Thorgrim, 150cm lyskaster
  • Foto Johansen, Klaus, sommeren 1993
  • Foto Library of Congress, 15 cm UTO, Bain News Service Photograph
  • Foto Lillevoll, Thomas, fra Skrova og Tjeldøya, februar 2020
  • Foto Myrlund, Bjørn, PS Baröy
  • Foto, Natter, brønnstillinger fra Tjeldøy, Kystfortforum, 22. aug 2009
  • Foto Schnitzler, Norbert, 150cm LK og aggregat, 2007
  • Foto ukjent tysk soldat (Tjeldodden.com)

GI EN KOMMENTAR

Dersom du har kommentarer til artikkelen, ytterligere informasjon,  bilde og skisser som du ønsker å dele eller annet som kan bidra, så setter jeg umåtelig pris på om du deler dette. Jeg er opptatt av et det jeg skriver skal være så  korrekt og dekkende som mulig, så ethvert bidrag til dette – gir ny kunnskap – beriker sidene  – og bidrar til å bevare historien.